Doktorgradsstipendiater – og effekt av digital undervisning?

Kronikk: Rune Johan Krumsvik, professor i pedagogikk ved Universitetet i Bergen og professor II ved Høgskulen i Volda

VI LEVER I en tid som er preget av epistemologisk usikkerhet, og der digital undervisning som følge av covid-19 har blitt et globalt fenomen de siste åtte–ni månedene. Pandemien spiller dermed tydelig inn på undervisningen, og trolig også på studentenes akademiske læringsutbytte, men kunnskapsgrunnlaget er foreløpig svært begrenset omkring følgene av denne digitale undervisningen.

Siden Verdens helseorganisasjon (WHO) nevner at man sannsynligvis vil oppleve lignende pandemier som covid-19 i fremtiden, er det grunn til å tro at digital undervisning er kommet for å bli i årene som kommer. Men hva skjer når konteksten for det å studere, som alltid har vært universitetenes og høyskolenes fysiske arena, i stadig større grad er doktorgradsstipendiatenes private kontekst? Og hva skjer egentlig med undervisningen og doktorgradsstipendiatenes læring når digital undervisning blir benyttet i stadig større grad?

LÆRINGSUTBYTTET. Dette er vi i gang med å finne svar på i prosjektet «Remote Teaching on Doctoral Level during a Societal Crisis» (UiB). Her adresseres noen problemstillinger som har dukket opp i kjølvannet av covid-19 når det gjelder digital undervisning og stipendiatenes læringsutbytte.

Utdanningsmessige implikasjoner av pandemien er også en del av den tverrfaglige satsingen ved Pandemisenteret ved Universitetet i Bergen (UiB). Siden covid-19-nedstengingen i mars 2020 har forskerskolen «Western Norway Graduate School of Educational Research II» (WNGER II) arrangert tolv digitale doktorgradsseminarer og syv digitale doktorgradskurs med over 300 deltakere til sammen.

Majoriteten av doktorgradsstipendiatene har vært fra utdanningsvitenskap, pedagogikk, psykologi og sykepleievitenskap, samt noen fra odontologi og medisin, og disse har evaluert alle disse seminarene og kursene – cirka 80 prosents responsrate. Vi har brukt noe av vår tidligere forskning på digital undervisning som bakteppe for disse doktorgradskursene under pandemien, se her, her og her.

OVERRASKENDE POSITIVT. Det er liten tvil om at implikasjonene av pandemien har vært ekstra vanskelige for stipendiatene siden både forskningsmessige-, psykososiale- og praktiske sider har rammet mange hardt . Eksempelvis opplever flere at datainnsamlingen har stoppet opp. Er det så noe i det hele tatt som ser ut til å ha fungert noenlunde for denne sårbare gruppen? 

En foreløpig, og kanskje litt overraskende tendens, er at det viser seg doktorgradsstipendiatene er mer positive til digital undervisning via Zoom enn det som vanligvis kommer frem i det offentlige ordskiftet.

Dette betyr selvsagt ikke at de er fornøyde med denne koronasituasjonen, og heller ikke alt med Zoom, men det ser ut til at de klarer å skille mellom de forskningsmessige, psykososiale og praktiske implikasjonene som følge av pandemien – eksempelvis prosjektfremdrift, nedstengning, ensomhet, hjemmekontor, sosial distansering og lite fysisk kontakt som de er klart misfornøyde med – og de mer faglige aspektene tilknyttet slike digitale doktorgradskurs, som handler om selve undervisningen og læringen, og som man spør om i selve kursevalueringene.

TENDENSENE. Under følger noen hovedtendenser fra den første fasen og de nevnte kursevalueringene:

• En gjennomgang av evalueringene i de fysiske doktorgradskursene – physical mode – som vi har arrangert i perioden 2017–2020 i WNGER II før pandemien, viser at majoriteten av stipendiatene rapporterer fra middels høyt til høyt læringsutbytte fra disse kursene.
• Evalueringene av de digitale doktorgradskursene – digital mode – under pandemien (mars–desember 2020, via Zoom) viser de samme hovedtendensene, og at majoriteten rapporterer et middels høyt til høyt læringsutbytte også fra disse kursene.
• Mer spesifikt opplever de å få et noe økt læringsutbytte fra de digitale kursene dersom det er et gjennomtenkt digitalt undervisningsdesign både før, under og etter kursdagen(e), for eksempel «Flipped Classroom» eller lignende).
• Det som skiller seg tydeligst ut mellom fysiske -og digitale doktorgradskurs er gruppearbeidene og plenumsdiskusjoner, hvor digital undervisning kommer klart dårligere ut.
• Videre viser det seg at ved bruk av «Flipped Classroom»-design får over 90 prosent av stipendiatene sett videoklippene, som er lagt ut et par uker før kursdagen(e) og er selve opptakten til kursdagen(e). Langt færre stipendiater får lest anbefalt kurslitteratur før kursdagen(e) under pandemien.
• De tekniske utfordringene ved de digitale doktorgradskursene under pandemien har vært minimale for forskerskolen WNGER II.

MER VITEN MÅ TIL. Ut ifra disse evalueringene kan man ikke foreløpig registrere noe markant forskjell i det generelle læringsutbyttet mellom fysiske doktorgradskurs – physical mode – før pandemien og digitale doktorgradskurs – digital mode – under pandemien i WNGER II.

Det er likevel nødvendig å gå dypere til verks og undersøke dette mer substansielt fra både underviseres og stipendiaters perspektiv, og den kommende fase to i prosjektet vil adressere dette. Ut ifra noen funn i evalueringene ser det ut til være særlig viktig å gå bak tradisjonelle stereotypier om undervisning og undersøke hva som skjer rent læringsmessig når premissene for det å studere, endres fra fysisk til digital undervisning, fra universitetet til hjemmearenaen – og fra fysisk-/sosiale grupper til digitale grupper.

Dette kan bidra til å videreutvikle kunnskapsgrunnlaget og undersøke mer substansielt om «hvordan undervisere underviser og studenter lærer» i en slik epistemologisk brytningstid, og hvordan dette påvirker stipendiaters læringsutbytte.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men opplyser at han er forskningsgruppeleder for forskningsgruppen DLC ved Det psykologiske fakultet, Universitetet i Bergen (UiB).