Digitale krøtterstier

Innlegg: Jon Hareide Aarbakke, rådgiver

I DISKUSJONEN om «Én innbygger – én journal» er det lett å havne i et polarisert spor. Jeg kjenner fristelsen selv, men i stedet for å spå om en dyster fremtid, vil jeg kort vise til fortidens havarerte prosjekter på det samme området (NHS), og dernest skrive noen ord om hvordan tankesett fanger oss og hvor slikt fangenskap kan føre hen.

For en dekade siden hadde jeg en av de sentrale rollene i e-resept som ansvarlig arkitekt 2005–2007 – to intense, krevende, lærerike år. Vi spesifiserte informasjonsmodellen i e-resept fra et «forretningsperspektiv», og løsningen er en suksess. Så langt så godt.

KONTROLL. Løsningen som ble skapt, var preget av premissene for den. Det var flere, men tungtveiende var RTV, Nav og Helfos behov for bedre kontroll med refusjon av blåresepter. Med elektroniske resepter ble kjeden fra rekvirent til oppgjør etterprøvbar ved hjelp av elektroniske signaturer. E-resept har en rekke andre positive egenskaper, som enkelhet for bruker, rask fornyelse av resepter med mer, men dette er ikke tema her.

Et viktig aspekt ved legemiddelbruk var derimot ikke inkludert – pasientens legemiddelliste. Når alt kommer til alt, er ikke en resept annet enn en endring av pasientens legemiddelliste. For den tilfeldige bruker av preparater – eksempelvis en antibiotikakur – er forskjellen mellom en ren reseptløsning og en elektronisk legemiddelliste uten betydning. Men for den som til enhver tid bruker ett eller flere medikamenter, er forskjellen avgjørende.

SE I BAKSPEILET! For den som er inn og ut av sykehus og behandles av flere leger – spesialist på sykehus, fastlege, lege på aldersinstitusjon, nevø – kan legemiddellisten være forskjellen på liv og død. Dette visste vi allerede i 2005, gjennom blant annet ELIN-Kommune-prosjektet.

Når vi nå utreder ulike felles journalløsninger for ulike deler av helsetjenesten, – og paradoksalt nok ender opp med et svært fragmentert landskap – kan det være grunn til å se seg i bakspeilet og stille seg spørsmålet: Gjør vi den samme feilen en gang til?

HVA ER MÅLET? Vi ser rundt oss og observerer at hver institusjon har sitt journalsystem (PAS/EPJ), og at vi ikke kan lese journalnotater, nye eller gamle, på tvers av institusjonsgrenser. Løsningen må være å erstatte alle journalene med én journal, konkluderer vi. Men treffer vi målet?

For å unngå å bomme på målet, må vi vite hva målet er. Mitt inntrykk er at de reelle behovene er analysert i for liten grad, det vil si hvilke prosesser vi ønsker å understøtte i fremtiden – og med hvilke aktører. Er for eksempel pårørende en viktig brikke i fremtidens – og dagens – helsevesen? Jeg vil mene «ja». Har pårørende en rolle i dagens løsninger? Tja. Dette er ment som et eksempel for å stimulere til en diskusjon, andre eksempler er pasientens egne opplysninger samt miksen av private og offentlige tjenesteytere.

FEIL MEDISIN? En journal inneholder svært mye informasjon, og «mye» betyr fort «for mye». Vi ser ikke skogen for bare trær. Hva trenger pasient, lege, pleier, pårørende aller mest? Ved å si «en felles journal», sier vi tilsynelatende at «her skal dere få alt». Men dette kan være feil medisin (pardon the pun).

Mitt poeng er altså dette: Det ligger en latent fare i å se på hva vi har i dag – journal – og foreta en inkrementell forbedring av denne – felles journal. Faren er at man ikke løser de virkelige utfordringene fordi man ser seg blind på fortidens løsninger En relatert fare ligger i satsingen på svært store løsninger med høy kost og høy gjennomføringsrisiko: Disse ender opp med å ta så mye fokus, ressurser og energi, at rommet for innovativ tenking og innovativ utførelse reduseres til et absolutt minimum.

Når den store løsningen endelig er implementert, kan man oppdage at vesentlige muligheter gikk tapt underveis.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er ansatt i Acando AS, men i denne artikkelen uttaler han seg på egne vegne.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 03/2019