Det finnes ikke rusmisbrukere

Kronikk: Jørgen G. Bramness, professor i psykiatri ved Institutt for klinisk medisin, UiT – Norges arktiske universitet i Tromsø

LUKK ØYNENE OG tenk på ordet rusmisbruker. Hvilke bilder får du da opp for ditt indre øye? Jeg tror at det er bildet av nokså slitne mennesker med ganske mange problemer som danner seg i hodet på de fleste av oss. Nokså sjablongmessige og karikerte figurer.

Denne assosiasjonen stemmer imidlertid dårlig. Personer som bruker rusmidler, er like forskjellige som alle andre mennesker. Fordi rusmiddelbruk er noe som foregår på mange måter – i alle tenkelige lag av befolkningen: Hos sammensatte personer med relasjoner, ressurser, muligheter og begrensninger som alle andre.

«DEM» – OG «OSS». Ord betyr noe. Hva vi sier og hvordan vi uttrykker det, sier noe om oss, som individer og som samfunn. Det sender en beskjed om våre holdninger ovenfor andre. Vi har heldigvis blitt mer klar over dette de senere årene. Vi unngår å bruke ord som virke støtende. Som ikke stemmer overens med det den som omtales, selv ville bruke. Dette kan gjelde forhold som kjønn, etnisitet eller helsemessige utfordringer. Det er bra fordi ord kan virke ekskluderende, splittende og setter opp et skille mellom «dem» og «oss».

Det er makt i ord. At vi tenker over dette og endrer vår ordbruk, er en ønsket og god utvikling. Men vi har noen blinde flekker. Rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk er gjennomsyret av slik verbal ubetenksomhet. Begrepsforvirring og bruk av diskriminerende, nedlatende og dømmende ord er omfattende. At det nok en gang er noen av de svakeste, mest sårbare og utsatte i vårt samfunn som opplever slikt – og at ingen tar til motmæle – er dessverre nokså typisk.

BEGREPSMISBRUK. Begrepet «rusmisbruker» brukes svært ofte. Nesten daglig av journalister, politikere, byråkrater eller folk flest. Dette er feil på så mange måter at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. La oss ta det grøvste: For det første er det feil fordi folk ikke er sin lidelse. Kari er ikke cøliakier, men har cøliaki. Per er ikke schizofren, men har schizofreni.

I gamle dager snakket gjerne legene om «Hjertet i seng 3» eller «Lårbeinbruddet på rom 8», men dette skjønte man etter hvert var en gal forenkling av situasjonen. Man er mer enn sin sykdom. Man er et helt menneske med relasjoner, ressurser, muligheter og begrensninger langt, langt utover den aktuelle sykdomstilstanden. Så også for dem som bruker rusmidler. De er ikke rusmisbrukere. Like lite som man er sin avhengighet.

Vi må slutte å bruke ord som alkoholiker og narkoman. Det er upresise og moraliserende begreper. Det er begreper som skiller «dem» fra «oss».

STIGMATISERINGEN. For det andre er det ikke rus som brukes. Det er rusmidler. «Rus» brukes som regel galt som forstavelse i mange sammenhenger, og begrepet «rus» er et nesten særnorsk fenomen. Mange språk mangler ord for dette. På engelsk heter det «drug» eller «substance». På norsk bør vi si «rusmiddel». Det er rusmiddelet, og ikke rusen man er avhengig av. Det skal ikke hete rusavhengighet, men rusmiddelavhengighet.

For det tredje misbruker man ikke rusmidlene. «Misbruk» tar det for gitt at noe er galt. Dette er en stigmatiserende og moraliserende betegnelse som er forlatt av WHO og andre myndigheter for svært mange år siden. Vi bør – og må – følge etter. Man kaller det generelt problematisk bruk av rusmidler, eller mer spesifikt klinisk skadelig bruk av rusmidler eller rusmiddelavhengighet.

Fra et medisinsk synspunkt er det interessant å se hvordan begrepet misbruk brukes ganske restriktivt om alkohol – det skal ganske mye til å bli kalt alkoholmisbruker – men veldig liberalt om ulovlige rusmidler – det skal lite til for å bli narkotikamisbruker. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på alkoholinntak som helt sikkert vil føre til svære helseskader som man likevel ikke kaller misbruk. Og motsatt, inntak av narkotika som helt sikkert ikke fører til noen helseskade (det meste av bruken av illegale rusmidler gjør ikke det), som likevel kalles misbruk.

PROBLEMATISK BRUK. Hva skal man så gjøre? Man kan si «en som bruker rusmidler». Fordi vi anerkjenner at denne personen ikke er sin bruk og fordi vi ser og kjenner bruken, men i liten grad vet hva denne bruken fører til for den enkelte. De fleste som bruker alkohol, cannabis, heroin eller amfetamin, gjør det, som sagt, uten at de får helseproblemer tilknyttet denne bruken. Da skal vi være forsiktige med å påstå noe annet.

En person som bruker rusmidler, er til nød en «rusmiddelbruker». Men, vil du kanskje innvende: Det er åpenbart at vedkommende har problemer. Han eller hun innrømmer det selv.

Da kan vi si problematisk rusmiddelbruk. En som diagnostiserer, kan gå enda lenger i å spesifisere om det er skadelig bruk eller avhengighet, men dette er diagnoser som krever innsikt både i klinikk og personen det gjelder.

Dette er viktig fordi vi ikke vil moralisere, påføre skam – eller stigmatisere.

Tilleggsinformasjon: Forfatteren er seniorforsker ved Avdeling for rusmidler og tobakk, Folkehelseinstituttet (FHI) og Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykiske lidelser, Hamar. Han er også visepresident I European Federation for Addiction Societies (EUFAS).

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 11-utgaven