Den smittsomme substantivsyken

JOBBKOMMENTAREN: Lars Kittilsen, kommunikasjonssjef ved Sykehuset Telemark

ANSATTE VED NORSKE sykehus er flinke til å finne diagnoser og behandle sykdom, men vår egen substantivsyke klarer vi ikke å gjøre noe med. Sykdommen ser ut til å være svært smittsom, og det kan virke som om de som har lengst utdanning og ledererfaring, er mest utsatt.

Faseimplementering. Erfaringsoverføring. Ressursutnyttelse. Kompetanseutveksling. Kunnskapsbygging. Framskrivningsvurdering. Prosjektinnramming. Tidligfaseplanlegging. Dette er bare noen av ordene som ble brukt i et foredrag som skulle handle om å bygge nye sykehus.

KREVENDE ØVELSE. Jeg vet ikke hvor mange som fikk med seg innholdet, men jeg klarte i hvert fall ikke å følge med. Når det blir for mange substantiver, og når substantivene blir slått sammen til nye ord, blir det vanskelig å fatte budskapet.

Lista over ord ble ganske lang, og jeg sluttet å notere da vi skulle høre mer om teknologiutviklingens konsekvenser for langtidsplanlegging av sykehusprosjekter, og den sannsynlige betydningen for framtidig dimensjonering og planlegging av sykehus.

Slike foredrag gjør noe med meg. Jeg klarer ikke å henge med, jeg blir irritert og jeg føler meg dum. Det hjelper heller ikke på selvtilliten når jeg merker at andre i salen følger med og nikker anerkjennende til foredragsholderen. Gjør de det for å være høflige, eller er det litt status å vise at de forstår tungt språk?

BYRÅKRATISPRÅK. Er det noen som mener at det er bedre å ha fokus på god ressursutnyttelse enn å utnytte ressursene på en god måte? Og hvorfor må vi ha en etablering av arenaer for erfaringsoverføring når vi heller kan arrangere møter for å dele erfaring? Enda verre blir det når noen snakker om erfaringsoverføringsrelasjoner.

Når et verb blir gjort om til substantiv, blir språket tyngre og stivere. Det finnes mange eksempler på dette i interne dokumenter, rapporter og sakspapirer i helsetjenesten. Vi kan lese om saker som har vært gjenstand for drøftelser i ledelsen når ledelsen har drøftet saken. Vi kan lese at vi foretar vurderinger når vi vurderer, vi gjennomfører tilrettelegging når vi tilrettelegger og vi foretar kartlegginger når vi kartlegger.

Hvorfor må det være så vanskelig? Er det mangel på bevissthet, er det fordi vi synes det høres finere ut, eller er det fordi vi tilpasser oss et annet språk når vi jobber i byråkratiet? Når vi kommer hjem fra jobb og har handlet det vi avtalte, er det de færreste av oss som forteller ektefellen at vi har gjennomført handelen etter inngått avtale.

SMITTSOMT. Jeg har av og til sådd tvil om min egen evne til å forstå, men jeg tror ikke lenger at det er meg det er noe galt med. Jeg er overbevist om at det er mange som sliter med språket i helsebyråkratiet. Da bør vi gjøre noe med det, og jeg tror faktisk det finnes substantivsyke personer som erkjenner at de trenger hjelp. Hvis de ikke gjør det, kan vi gi dem en forståelse av at det er god ressursutnyttelse å foreta en forenkling av kommunikasjonen …

Det er ikke enkelt å behandle substantivsyken, men ved å trene og legge om ordforrådet, vil vi se resultater. Dessverre blir ikke sykehusene premiert med DRG-poeng eller andre inntekter, men de slipper utgifter til dyre medisiner og lange opphold. Dessuten er det liten risiko for feilbehandling og uønskede hendelser.

Det går an å hindre spredning ved å vaske språket i dokumenter, rapporter og utredninger. Vi vet hvor lett det er å herme og kopiere, og når vi ser at andre i helsebyråkratiet bruker et tungt språk, er det mange som vil tro at det skal være sånn. Da er det fort gjort å bli smittet.

RETT I FELLA. I tillegg bør vi gjennomgå skjemaer og maler som ansatte er pålagt å bruke når de skal rapportere, søke eller beskrive prosjekter. Mange av disse skjemaene og malene inneholder ord og setninger som det nesten er umulig å forstå, men som lojale byråkrater tror vi at vi må bruke det samme tunge språket.

Jeg har gått i den samme fella når jeg har forfattet høringssvar på vegne av sykehuset, og jeg har latt meg lure når jeg har beskrevet prosjekter. For noen uker siden skulle jeg skrive et dokument til en prosjektleder, og målet mitt var å få ham til å forstå hva han skulle gjøre.

Det var ikke enkelt når punkt tre i malen heter «prosjektleveransebeskrivelse». Her skulle vi blant annet komme med en «angivelse av akseptansekriterier som prosjektleveransen må tilfredsstille for å godkjennes».

BEVISSTHET. Dette var et internt dokument, men når vi holder på for lenge med slikt, preger det også måten vi kommuniserer med andre. Vi risikerer å skape avstand. Vi må derfor fjerne stammespråket, fremmedordene og faguttrykkene. Vi må forklare forkortelser som vi selv tar som en selvfølge, og vi må lære oss å sette punktum litt oftere. Hvis vi i tillegg bytter ut noen av substantivene med verb, vil mye være gjort.

Det er mange offentlige etater som har jobbet bevisst med språket, og det er litt rart at helsetjenesten ikke har kommet lenger. Vi skal ikke bare kommunisere med hverandre, men vi skal snakke med pasienter og pårørende, vi skal informere dem, involvere dem – og få dem til å forstå hva vi holder på med. Jeg tror at den beste medisinen fremover er å skryte av dem som snakker forståelig og skriver enkelt. Det handler om å gi ansatte i helsetjenesten språklig selvtillit.

Språket vil nok aldri bli sett på som en del av kjernevirksomheten ved et sykehus, men uten språklig bevissthet, kommer vi aldri til å skape pasientens helsetjeneste.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 17/2017