Brennpunkt i brennpunkt

Pål Grøndahl, psykologspesialist, Bærum

I KJØLVANNET etter at Brennpunktprogrammet «Et varslet drap?» ble sendt 7. mai, har president Tor Levin Hofgaard i Norsk Psykologforening kritisert programmet kraftig for både form og innhold. Brennpunkt-redaksjonen har svart at de er skuffet over at Hofgaard ikke tar tak i tematikken, det vil si hvordan samfunnet bør behandle de alvorligst psykisk syke.

I sitt siste motinnlegg 21. mai gir Hofgaard, slik jeg leser det, Brennpunkt betinget honnør for å ta opp en alvorlig tematikk, men han er likefult skuffet over resultatet.

Siden jeg medvirket i det omtalte programmet som en sluttkommentator, sitter jeg i glasshus. Det er nesten som man kan høre glass single i det fjerne. Likevel er tematikken for viktig og alvorlig til å bli borte av seg selv. Jeg skal ikke mene noe om dramaturgien og redaksjonelle valg – det må Brennpunkt-redaksjonen selv svare for.

NEDLEGGELSER. Noe av problemet med Hofgaards argumenter mot programmet, er at han ser ut til å ønske utviklingen som Brennpunkt problematiserer, altså nedleggelser av døgnplasser til fordel for desentralisert psykisk helsevern. Han fremhever de senere års oppbygging av lokale spesialistsentre og behandling på laveste omsorgsnivå. Hofgaard skriver at det har vært en politisk og faglig ønsket utvikling.

Jeg er enig i at den nevnte styrkingen av psykisk helsevern er et gode og var nødvendig. Den «tunge» psykiatrien var dels utdatert. For mange var for lenge innlagt i passiviserende institusjoner hvor de innlagte ofte ble stilt i avmakt over «systemet».

Integreringstanken er god, men alt til sin tid.

FEIL UTVIKLING? Det Brennpunkt spør om er om utviklingen i retning av desentralisert psykiatri har gått for langt. Er situasjonen i dag slik at for få får den behandling de trenger over tid, eller blir de spydspiss for en politisk korrekt integreringstanke? Det som var riktig de foregående tiår, er ikke nødvendigvis riktig i dag.

For finnes det mennesker som er alt for syke til å kunne nyttiggjøre seg behandling via konsultasjoner i et Distrikt psykiatriske senter (DPS) og bo i egen bolig med varierende tilsyn? Jeg er ikke overbevist om at alle bør bo hjemme, i alle fall ikke i faser hvor vedkommende har aktive symptomer på alvorlig realitetsbrist.

Skulle jeg bli psykotisk med gjennomgripende paranoide vrangforestillinger, vil jeg, slik jeg ser det i dag, helst ønske meg et omfattende tilbud hvor jeg både får psykologisk, medikamentell og miljømessig behandling i et beskyttet miljø. Jeg håper at jeg blir beskyttet mot meg selv – og derved beskytte andre mot meg.

UHELDIG. Det er fristende å bruke sammenligning med somatisk medisin. Fastlegen og legevakten er det lavterskeltilbudet som fanger opp de fleste sykdommer og behandler flest mennesker. Slik bør det også være. Men om en person får en alvorlig sykdom, er det nødvendig med sykehus som kan gi omfattende og spesialisert behandling så lang tid som trengs. Da er ikke behovet for å bo hjemme det viktigste, da er det oftere ønsket om nødvendig behandling som er viktigst for de fleste.

Av og til må vi godta at ekspertise ikke kan smøres tynt utover et lite, men geografisk spredt land som Norge. Kun en brannskadeavdeling i landet, og ikke en i hver kommune, er ikke nok ekspertise. Å bygge et nytt Reitgjerde vil være temmelig barokt, men å nedbygge allerede eksisterende tilbud vil være uheldig.

EN KATATROFE. Hofgaard sier at «Det finnes fortsatt sengeposter der pasienter kan være over noe tid». Ja, og bra er det. Problemet er at vi fortsetter å bygge disse plassene ned. Maria Sigurjonsdottir (2009) dokumenterer at det var 2940 døgnplasser i 1996. Opptrappingsplanen for psykisk helse i årene 1998 og 2006 hadde som mål å ha 3100 plasser i slutten av perioden. Resultatet var imidlertid at det var 2831 plasser i 2006, altså en reduksjon av 269 plasser i den åtte år lange perioden.

Nedbyggingen har fortsatt i jevnt tempo i årene siden 2006. Ifølge Sigurjonsdottir har resultatet vært en katastrofe for de dårligste av de psykisk syke pasientene. Det er bekymringsfullt at vi ikke lenger har særlig sans for asylretten, det vil si behovet for behandling og beskyttelse over tid – når det er nødvendig. Korte innleggelser – uten mulighet for grundig utredning og behandling – kan gjøre vondt verre. Det har vi eksempler på.

MULIG SYSTEMSVIKT. Men Hofgaard har et viktig poeng; å generalisere tilstanden i psykisk helsevern ut ifra tre vinklede historier, gir ikke nødvendigvis noe riktig bilde. Men jeg oppfatter ikke at Brennpunkt forsøker å henge ut helsearbeiderne som ble intervjuet. Forsøker ikke programmet heller å finne en mulig systemsvikt? Men dette fritar ikke Brennpunkt for å gi korrekte premisser.

Til tross for at risikovurderinger generelt har fått langt bedre treffsikkerhet de senere årene, har Hofgaard rett: Vi har ikke metoder for å forutsi hvem som vil utøve drap og hvem som ikke vil gjøre det i fremtiden. Vi kan kun si noe på gruppenivå.

UHELDIG. Jeg er også enig i at det var uheldig å starte programmet med å nevne at 70 % av dem som begår drap, har en psykisk lidelse. Tallet kan snublende lett få seerne til å tro at mennesker med psykiske lidelser generelt er i høyrisikogruppe for å begå drap. Det er feil og kan føre til uheldig stigmatisering, selv om det ikke var programmets intesjon.

Det er en betydelig høyere risiko for å bli kjørt ned og drept i et fotgjengerfelt enn å bli drept av en person med alvorlig psykisk lidelse.

Men jeg blir ikke så veldig imponert når Hofgaard peker på dem som har støttet ham i debatten. Eksempelvis sier han at: «...det samme gjør sentrale fagpersoner som jobber med de med de alvorligste lidelsene». Da underkjenner han at det faktisk er uenighet i fagmiljøet om hans standpunkt.

VI MÅ IKKE TIE. Vi er opptatt av brukermedvirkning i behandling av psykiske lidelser. Da er det kanskje viktig å lytte til én av deltakerne i programmet, Nina: «Det er viktig at disse toppene i helseforetakene får noen tilbakemeldinger, for det er veldig sjeldent at noen av oss mest belasta pasienter er i stand til å snakke».

De store endringene i psykisk helsevern med desentralisering og nedbygging av døgninstitusjonsplasser har blitt kalt den stille reformen. En så viktig reform bør ikke få skje i stillhet uten debatt. Vi må være åpne for å stille de vanskelige spørsmålene, og ikke tie endringene i hjel med begrunnelse i politisk korrekthet. I så måte har både Brennpunkt-redaksjonen og presidenten i Norsk psykologforening gjort en flott innsats.

Ingen oppgitte interessekonflikter

1) Opptrapningsplanen for psykisk helse - idealer og realiteter. Tidsskr.Nor.Lægeforen. 129(8): 764-766.