Bent Høies merkevare bidrar til å forsterke fastlegekrisen

Kronikk: Heidi Cecilie Villmones, forhenværende fastlege. I dag overlege og Ph.D.-stipendiat i mikrobiologi ved Sykehuset i Vestfold, Tønsberg.

HELSEØKONOMEN Jon Magnussen uttalte i Dagens Medisin (30.07.18) at det ikke er innbyrdes konsistens i alle fastlegenes forslag til endringer av fastlegeordningen. Legeforeningen klarer foreløpig bare å formidle at det trengs et forpliktende økonomisk løft, først og fremst en forutsigbar grunnfinansiering, uten å presisere tiltak nærmere utover redusert listelengde.

Magnussen har et poeng: Legene klarer ikke å enes om hva som er kjernen i problemet.

FORVENTNINGENE. Undertegnede jobbet som fastlege fra 2002 til 2012. I denne tiårsperioden endret vilkårene for arbeidet seg vesentlig. Det var befolkningens forventninger til fastlegen sin som jeg opplevde mest dramatisk.

Fra å ha hatt en mer solidarisk holdning om at en ikke skulle bry legen sin med hva som helst – av hensyn til legens tid og av hensyn til pasientene på kontoret som er sykere – dreide forventningen seg mot at fastlegen skulle ta seg av det aller meste.

STØNAD. Helseøkonomiforvaltningen (Helfo) subsidierer en betydelig del av fastlegenes utgifter og derved pasientenes betaling, og det er forskriftsfestet krav til hva som gir rett til offentlig legehjelp. I Folketrygdlovens forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege, står det anført at «det ytes stønad for sykdom eller mistanke om sykdom, for skade eller lyte, for veiledning i familieplanlegging, ved svangerskap og ved fødsel. Det ytes ikke stønad til kosmetiske inngrep som ikke overveiende er medisinsk indisert».

Offentlig fastsatte screeningprogram, for eksempel livmorhalscytologi, berettiger også stønad.

KONTROLL AV FASTLEGEN. Helsedepartementet, ved daværende helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, lanserte i 2011 en ny fastlegereform. Den var preget av at fastlegen i større grad skulle kontrolleres og få flere oppgaver.

Formålet var å gjøre fastlegeordningen «enda bedre». Fastlegen skulle oppsøke pasienter i større grad og ha et system som viste om noen ikke gikk ofte nok til legen. Disse skulle da innkalles til time.

KONTROLL AV FRISKE. Jeg husker svært godt et informasjonsmøte, holdt i forbindelse med årsmøtet til Vestfold legeforening høsten 2011. Bjørn Erikstein, daværende ekspedisjonssjef i Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), redegjorde for fastlegereformen. Som eksempel trakk han frem hvor fint det ville bli å bli innkalt til en årlig helsesjekk etter fylte 40.

Jeg trodde ikke mine egne ører. Én av mine fastlegekollegaer informerte HODs representant at slike «helsesjekker» på friske ikke har vist å ha noen som helst helsegevinst, kanskje heller tvert imot. Dette var han åpenbart ikke kjent med, ei heller at dette ikke er stønadsberettiget, ifølge forskriften. Helsekontroller av friske gir heller økt sykeliggjøring og økt sykdomsopplevelse.

PRIORITERINGER. Fastlegene ble i liten grad involvert i prosessen videre, og innspill ble ofte avfeid med at legene bare var opptatt av lønn. Fastlegereformen ble heldigvis noe modifisert før den trådte i kraft i 2012, sammen med Samhandlingsreformen. Mange fastleger var likevel dypt bekymret for økning i arbeidsmengde, og det måtte bli nødvendig med prioriteringer. Jeg ville derfor finne ut i hvor stor grad oppdragsgiver ville ha støttet meg dersom jeg prioriterte pasienter i henhold til forskriften om rett til stønad.

Jeg kontaktet først Helfo og ble videresendt til Helsedirektoratet og deretter HOD. Jeg fremla noen konkrete problemstillinger: «En mann i en liten bedrift har fått beskjed av leder å kontakte fastlege for en helsesjekk da bedriften ikke har bedriftshelsetjeneste – og en kvinne som ønsker å sjekke livmorhalscytologi hvert år istedenfor hvert tredje år som anbefalt i screeningprogrammet».

UTEN STØTTE. Daværende avdelingsdirektør for allmennhelse svarte meg i epost, men ville ikke gå inn i de konkrete problemstillingene.

Avdelingsdirektøren skrev at «det vil være opportunt å drøfte disse problemstillingene lokalt, enten det dreier seg om hvordan man ønsker seg at egen praksisprofil skal være, hvordan fastlegekontoret ønsker å opptre – og hvordan kommunen, lokalt samarbeidsutvalg og allmennlegeråd ønsker at prioriteringsmessige spørsmål skal/kunne løses». Avdelingsdirektøren kunne ikke støtte fastlegers myndighet til å avvise pasienter.

LITE GJENNOMTENKT. Når fastlegeordningen legger opp til konkurranse om pasientene – og med fare for å stilles i gapestokk hos legelisten.no eller i lokalsamfunnet, er det ikke lett å foreta prioriteringer. Når myndighetenes støtte mangler i tillegg, blir fastlegens funksjon som portvokter umulig. For meg ble disse signalene avgjørende for at jeg avsluttet min praksis.

Legenes fremsatte løsning for fastlegekrisen – med forpliktende økonomiske løft – er kortsiktig og lite gjennomtenkt. Medlemsmassen i Legeforeningen domineres ikke lenger av eldre menn med deltidsarbeidende koner, men av yngre kolleger med forpliktelser på hjemmebane og ambisjoner om et liv også utenom arbeidet som lege.

BELASTENDE MERKEVARE. Hovedutfordringen i dag er helseminister Bent Høies grenseløse «Pasientens helsetjeneste» – med en forståelse av pasienten som en kunde som alltid har rett og ikke som del av et solidarisk system. Høies merkevare vil bidra til fortsatt å øke belastningen på fastlegen i årene fremover.

Helseministeren bør snart ta sitt lederskap på alvor å si noe også om hva pasienten ikke kan forvente ut ifra gjeldende forskrifter. Det er på høy tid å debattere hva fastlegeordningen skal romme av rettigheter og subsidierte tjenester, og planlegge en ny fastlegereform – sammen med et representativt utvalg av aktive fastleger denne gangen.

Ingen oppgitte interessekonflikter