Barna gjøres sårbare av systemet

Innlegg: Yngve Nedrebø er statsarkivar og leder foreningen Menneskerettigheter i Norge

MED INTERESSE har jeg lest Mari Trommald, direktør i Bufdir, sin uttalelse i Dagens Medisin den 24. mai i år. Her sier direktøren at: "Helsetjenesten svikter barn i barnevernet". Videre refererer hun til et pilotprosjekt i Helse Sør-Øst og Helse Nord hvor to institusjoner skal bemannes med personell fra helsetjenesten, i tillegg til de barnevernsansatte. Det ligger en erkjennelse i dette som er gledelig. Men den kompetente legen vil heller forebygge enn å forsøke å reparere.

Erkjennelsen er at disse barna har store psykiske utfordringer. Ranveig Røtterud påpeker i et innlegg at de opplagte grunnene til å fjerne et barn fra sin familie er i klart mindretall. Det gjelder årsaker som grov omsorgssvikt, mishandling, et cetera. I dette materialet oppgis bare 17 prosent i forhold som kan begrunnes med slik vanskjøtsel av barnet.

UNØDVENDIG HØYT ANTALL. Mari Trommald hevder at vi snakker om barn som, over et lengre tidsrom, har vært utsatt for så alvorlig omsorgssvikt at barnevernet må overta foreldreansvaret. Hun sier også at to av tre barn under barnevernets omsorg har psykiske utfordringer. Dette vil hun, den ansvarlige for barnevernsfeltet i Norge, gjøre til helsetjenestens og de biologiske foreldrenes ansvar.   

Nestorene Magne Raundalen og Willy Tore Mørch protesterer i en artikkel i Dagbladet. «Antallet omsorgsovertakelser i Norge er unødvendig høyt. Barneverntjenestene mangler kompetanse i foreldreveiledning», sier Mørch som er professor emeritus ved Universitetet i Tromsø. «Manglende foreldreveiledning gjør seg gjeldende, og så ser vi at noen tjenester har det med å sette sammen enkelthendelser og lage det til et helhetsbilde,» sier Raundalen. 

Dersom analysen til de to psykologene, som gjennom generasjoner har framstått som ideologer for det norske barnevernet, er rett, må Trommald begynne et annet sted om hun skal hjelpe disse ulykkelige barna. Uten tvil ulykkelige, fordi tilfeller av selvskading og antall selvmord øker dramatisk under barnevernets omsorg.

NYFØDTE. Et forsvinnende lavt antall omsorgsovertakelser i Norge er begrunnet med vold eller mishandling. Derimot er det, ofte udokumenterte, påstander om fare for fremtidig omsorgssvikt, som oppgis som årsak. Mange av disse overtakelsene gjelder nyfødte barn på fødestuen. Ifølge tall fra SSB gjelder dette 10 til 20 prosent av tilfellene. Da er det vanskelig å argumentere for at de biologiske foreldrene har skylden for barnas sviktende helse som barn og unge.

«Glassjenta-rapporten» handler om et barn under barnevernets omsorg(1). Den avdekket et bredt spekter av både svikt og svik, der de ansatte i barnevernet og underliggende institusjoner sammen med tilsynsmyndighetene ble holdt ansvarlig.

Det nye barneombudet Inga B. Engh har også tatt ordet. Selvsagt skal det ikke være slik at disse barna kommer dårligere ut etter omsorgsovertakelsen.

Premisset for omsorgsovertakelser slik Trommald fremstiller det, er altså ytterst tvilsomt. Mange barn tas unødvendig, og mange av dem blir skadet gjennom kontakten med barnevernet.

BARNETS BESTE. Det norske systemet er bygd på en forutsetning om at fylkesnemnd og domstol foretar en objektiv og grundig vurdering av hva som er «barnets beste» i disse sakene, og at dette hensynet skal være det avgjørende. De skal kontrollere og overprøve barnevernets skjønn og vurderinger. Massiv kritikk fra innland og utland er blitt fulgt opp av en lang serie med avsløringer i norske medier, uten at myndighetene har tatt budskapet inn over seg.

Bufdir med underliggende lokale etater har et selvstendig tilsynsansvar. Det har også Statens Helsetilsyn. Fylkesmennene er tilsynsmyndighet. Glassjenta-rapporten¹ avdekket svikt over hele linjen, og «svik satt i system», ifølge stortingsrepresentant Kjersti Toppe. I etterkant av framleggingen forsikret alle at de hadde lært, og at en ny tid skulle begynne. Dagbladet har i en lang serie avsløringer demonstrert at det er skremmende mange «glassjenter» og «glassgutter», og at sviket fortsetter.

Når «redningen» av disse barna medfører økt skade, må det være tid for å evaluere vurderingene og tilsynet av dem.

KRAFTIG KRITIKK. I et debattinnlegg i Dagens Medisin hevder Trommald at «all forskning viser at barnevernet og andre hjelpeinstanser sjelden griper inn for tidlig og for kraftig». All forskning? Definitivt ikke. Det kommer kraftig kritikk mot den norske praksis med akuttvedtak. Jurister, leger og psykologer har sammen med mange fornuftige lekfolk protestert. Det blir vist til den nye praksisen i Røyken og Kongsberg: tallet på akuttvedtak er kraftig redusert, ned til 10 prosent av tidligere nivå. 

Det synes å være rent prosesstaktiske vurderinger som ligger bak den høye forekomsten av akuttvedtak i Norge. Beviskravene er nemlig langt lavere ved akuttvedtak enn ved andre omsorgsovertakelser. Forskningen, både innenlands og utenlands, viser hvor skadelig akuttvedtakene er – for barna.

NYE AVSLØRINGER. De siste dagene har vi fått nye avsløringer i norske aviser. Dagbladet fortalte 30. juni om den 13 år gamle jenta som hylende og iført håndjern ble hentet ut fra sitt hjem av bevæpnet politi. Hun var «reddet» av barnevernet, fordi foreldrene angivelig ikke hadde greid å beskytte henne godt nok. Men etter «redningen» var hun blitt utsatt for voldtekt. Det beskrives en jente som – etter «redningen» - har skadet seg selv gjentatte ganger, og i en grad som framstår som selvmordsforsøk. Har ikke barnevernet lært noe som helst av «Glassjenta-rapporten»? Hva blir virkningen av å pågripe et traumatisert og vettskremt barn med bevæpnet politi, iføre henne håndjern og føre henne tilbake til en institusjon hun slett ikke vil være i?

Det er ikke bare den psykiske helsen som er mye dårligere hos barnevernsbarna etter «redning», enn før. Dødeligheten går kraftig opp. Det hjelper lite at Trommald sier at det er barnevernets oppgave å sikre at barn og unge «får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid»!

SÅRBARE. Bergens Tidende har fortalt historien om Hanna fra Sogn. Hun var også tatt av barnevernet og var plassert i fosterhjem. Hun døde der. Fastlegen hennes hadde for lengst slått alarm og vist til en sikker diagnose. Ukyndig personell overprøvde legens vurdering. Barnet døde, 12 år gammel. Kommentator i Bergens Tidende Anne Rokkan skrev i sin kommentar «Barnevernet som skulle vært vernet mot seg selv» at hadde denne barnevernstjenesten vært en person, ville den ha vært fratatt omsorgen for alle barn for lenge siden.

Dette var to små innblikk i virkeligheten. Det hjelper lite med fraser fra festtaler når statistikken forteller om dramatisk overdødelighet, overhyppighet av alvorlige lidelser, enormt frafall fra skolen og ruinerte livsmuligheter for disse barna.

«Dårlig kommunikasjon, mange aktører, og manglende rutiner» – slik oppsummeres dagens system for barn i fosterhjem, av ansatte i dette systemet. Dette er Mari Trommalds ansvar som leder for Bufdir, ikke helsevesenets, eller skolens, eller de biologiske foreldrenes. Barna gjøres sårbare av systemet. Dette er fullstendig uholdbart, og det gir mange ansatte i helsevesenet med plikt til å melde til barnevernet, store etiske problemer: skal de sende barn inn i et system som gjør barna mer sårbare?

Referanser:

1) «Dei forsto meg ikkje» Tilsynsrapport 19. september 2016 Fylkesmennene i Hordaland, Rogaland og Troms

Ingen oppgitte interessekonflikter.