Akutt psykisk syke eldre trenger et bedre tilbud

Kronikk: Sebastian von Hofacker, overlege, faglig leder og nestleder ved Stiftelsen Verdighetsenteret
Marc V. Ahmed, seksjonsleder/overlege ved Seksjon for akuttgeriatri, Geriatrisk avdeling ved Medisinsk klinikk, Oslo Universitetssykehus (OUS)
Minna Hynninen, klinikksjef ved NKS Olaviken alderspsykiatriske sykehus, Askøy
Paal Naalsund, seksjonsoverlege ved geriatrisk seksjon, Medisinsk klinikk på Haraldsplass Diakonale Sykehus og leder av Norsk forening i geriatri
Marit Tveito, spesialist i psykiatri ph.d., fagsjef i psykisk helse, Nasjonalt senter for aldring og helse og post.doc ved Senter for Psykofarmakologi, Diakonhjemmet Sykehus

EN FREDAGSKVELD får legevaktlegen en telefonoppringing om den 87 år gamle sykehjemsbeboeren «Lisa». Hun har ikke spist og drukket på flere dager – selv om personalet har prøvd å motivere henne. Hun er nå opprørt, hjelpeløs og forvirret.

«Lisa» har gjennom sitt voksne liv strevd med en psykisk lidelse. Nå har hun også fått demens. Hun tåler ikke lenger legemidlene hun tok mot den psykiske lidelsen – og har akutt delir. Det kan være utløst av noe somatisk, men fordi hun ikke lar seg undersøke, er det usikkerhet blant helsepersonalet på sykehjemmet.

FORTVILELSEN. Sykehjemslegen har ringt psykiater på sykehus for å få råd om andre legemidler som kan hjelpe. Legen får råd om å forsøke et legemiddel, men «Lisa» nekter å ta det. Fortvilelsen hos 87-åringen, og blant ansatte ved sykehjemmet, øker. Fallrisikoen er stor.

Det er helt tilfeldig hva slags tilbud pasienter som Lisa får. Tilbudet varierer fra sted til sted i Norge, noe som kan innebære brudd på lovfestede pasient- og brukerrettigheter samt Lov om spesialisthelsetjenesten.

Når «Lisa» ikke får hjelp tidlig, er det stor risiko for at symptomene hennes vil øke, at hun lider mer enn nødvendig, og det kan også føre til en uverdig situasjon. Dette svekker pasientsikkerheten.

BARRIERENE. Dette skjer de kommende timene denne fredagskvelden for å prøve å hjelpe Lisa:

• Sykepleier på sykehjemmet tilkaller legevaktlegen, men legen vet ikke hva som kan roe pasienten. Da han kommer frem til pasienten, går hun rundt med buksen rundt anklene og samarbeider ikke om påkledning.
• Legevaktlegen vurderer at Lisa trenger mer hjelp enn det man kan tilby på sykehjemmet.
• Lisa blir fraktet i ambulanse til det psykiatriske akuttmottaket. Der møter hun en stengt dør. De kan ikke hjelpe henne fordi Lisas delirium kan være utløst av noe somatisk. Her jobber de ikke med somatikk.
• Lisa blir sendt videre til akuttmottaket på nærmeste lokalsykehus. De prøver å finne ut om det er en somatisk årsak til Lisas forverring, men har ikke kompetanse på de psykiske utfordringene hennes.

UKLARHETENE. Eldre pasienter med psykiske plager har oftest sammensatte problemer. De har gjerne både somatiske plager og psykiske vansker. Det er behov for utstrakt samarbeid rundt den enkelte pasient, der pårørende, primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten må trekkes inn.

Et slikt utstrakt samarbeid er ikke satt i system for de alderspsykiatriske pasientene med akutt debuterende problemstillinger.

Vårt synspunkt er at det er uklare ansvarsforhold – og at det mangler struktur og organisering. Alderspsykiatere og geriatere har for lite etablert samarbeid rundt disse pasientene og det mangler et koordinert tverrfaglig akuttilbud, bestående av diagnostikk, behandling og omsorg.

HÅNDTERINGEN. Vi mener at Lisa kunne ha fått bedre behandling hvis hun hadde fått rask hjelp av et ambulerende tverrfaglig team.

NKS Olaviken alderspsykiatriske sykehus på Askøy utenfor Bergen har iverksatt en prøveordning med et «Intensivt ambulant team» for å bistå sykehjemmene med pasienter med sammensatte og akutte problemstillinger. Det tverrfaglige teamet har en responstid på 1–4 dager og har tett samarbeid og kontakt med sykehjemmet over en periode på 1–3 uker. Selv om teamet ikke er et øyeblikkelig hjelp-tilbud, er det likevel ofte en lettelse for sykehjemmene å vite at de får bistand fra spesialistene innen kort tid. Dette kan bidra til at en unngår en akutt innleggelse i psykiatrisk akuttmottak.

I dag er takstene for ambulante tjenester forholdsvis lave, og det er da mer kostnadseffektivt å gi behandling poliklinisk.

FORSLAGENE. Vi foreslår følgende tiltak for å bedre akuttpsykiatrisk tilbud til de eldste:

• Målrettet ressursbruk – høyere takster for ambulerende team.
• Etablering av ambulerende team med formål om tidlig oppdagelse/forebyggende tiltak.
• Tettere samarbeid mellom geriatere og alderspsykiatere for å optimalisere veiledning inn mot kommunehelsetjenesten.

I tillegg mener vi at det trengs flere øyeblikkelig hjelp-plasser med bred kompetanse i kommunehelsetjenesten – med mulighet til akuttdiagnostikk samt tilskudd fra spesialisthelsetjenesten.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 08-utgaven