Å forstå sin epikrise

Ram Gupta, kommunikasjonsrådgiver ved Oslo universitetssykehus
Anders Huuse Kartzow, likeverdsrådgiver ved OUS
Pasienter kan nå lese sin epikrise på nett. Viktig helseinformasjon har blitt mer tilgjengelig. Men hva med helsespråket, hvor tilgjengelig blir det?
Oslo universitetssykehus er det første sykehuset i Norge som gir pasienter tilgang til sin egen epikrise på nett. Med enkle tastetrykk får pasienter tilgang til viktig helseinformasjon om seg selv. Ordningen gjelder alle pasienter ved Oslo universitetssykehus fra januar 2013. Vi snakker om et par millioner mennesker.
UFORSTÅELIG. Hva skjer når alle lurer på hva som står i epikrisen? I verste fall må legene bruke verdifull tid på å forklare hva som står der. I beste fall vekkes en etterspørsel etter bedre og mer forståelig språk i helsevesenet. Det er i så fall en god nyhet for folkehelsen og arbeidet for en mer likeverdig helsetjeneste.
Forskning viser at en tredel av Norges befolkning har vanskelig for å lese og forstå skriftlig helseinformasjon. De er i bekymringsgruppen, ifølge forskere fra Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger (1).
I bekymringsgruppen finner vi eldre, innvandrere, voksne med lite utdanning og personer som har dårlig helse, eller som av ulike grunner står utenfor arbeidslivet. Urovekkende mange mennesker i vårt land forstår ikke informasjonen de får fra helsevesenet. Hva skjer da?
FAGLIG SPRÅKJUNGEL. Først og fremst vet vi at dette påvirker evnen til å ta vare på egen og pårørendes helse. Folk feilvurderer helsesituasjonen. De oppsøker ikke lege når de burde. De stiller ikke de riktige spørsmålene. Mange har problemer med å orientere seg i helsevesenets tilbud, og det er vanskelig å vurdere ulike helseråd opp mot hverandre.
Helsetekster kan være vanskelige å forstå, selv for personer som står utenfor bekymringsgruppen. Noen ganger skyldes det at tekstene er dårlig utformet. Andre ganger er tekstene stappfulle av fremmedord og sjargong som er uforståelig for alle som står utenfor legestanden.
Hvem har ikke slitt med pasientbrev som er spekket med medisinske og juridiske fremmedord, for ikke å snakke om ubegripelige pakningsvedlegg i medisinen fra apoteket?
KLARSPRÅK. Godt helsespråk, også i epikrisene, er god folkehelse. Det er også god samfunnsøkonomi. Men det finnes flere argumenter for godt helsespråk.
Vi har en etisk forpliktelse til å skrive våre tekster på en måte som gjør at de ikke skaper frustrasjon og fremmedgjøring. Hvordan vi skriver, er en naturlig del av den helhetlige pasientomsorgen. At pasienter og deres pårørende forstår det vi skriver, er avgjørende for at vi skal kunne ivareta vårt samfunnsmandat – å sikre alle rett til likeverdige helsetjenester.
I 2010 innførte amerikanske helsemyndigheter en nasjonal plan for klarspråk hvor målet er å gjøre noe med helserelatert leseferdighet hos den jevne amerikaner. Planen er forankret i en egen lov og følges opp av alle føderale instanser. Det amerikanske folkehelseinstituttet skriver på sitt nettsted: «Vi forplikter oss til å bruke klarspråk i vår publikumsinformasjon».
Dette er et eksempel til etterfølgelse, ikke minst for våre egne helsemyndigheter.
NY HELSEKULTUR! Samtidig er det vi som jobber i helsevesenet, vi som lager helsespråket, som må ta ansvar for språket vi møter pasientene med, det være seg i epikriser, pasientbrev, nettsider og andre steder hvor vi kommuniserer skriftlig.
For at helsevesenet skal ta dette ansvaret, må vi bygge opp en kultur for et godt helsespråk. Men helsevesenet har liten eller ingen tradisjon for å arbeide med språk. Oppmerksomheten er rettet mot å få de kliniske hjulene til å gå rundt. Slik må det selvsagt være, men det ene utelukker ikke det andre.
Ingen oppgitte interessekonflikter.
Referanse:
1) Sykepleien Forskning, nr. 1/2014:
Hvor godt forstår voksne nordmenn skriftlig helseinformasjon?

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/2014