70 dager med covid-19 – og fortsatt forvirret?

Kronikk: Biljana Stangeland, Ph.D, Principal Data Scientist og biomedisinsk ekspert i Mindshift AS. Hun har også lang erfaring som dataforsker ved blant andre OUS og UiO

SELV OM VI blir bombardert med tall og nyheter, er mye av informasjonen misvisende, ikke minst fra norske helsemyndigheter. En dag hører vi at det som skjer i Italia ikke kan skje oss i Norge fordi her er alt under kontroll. Folkehelseinstituttet (FHI) forkynner at de var «tidlig ute» og har kontroll på nesten alle smittebærere – selv om noen få kan har sneket seg under radaren – for så å tilføye at så mange som 2,2 millioner kan bli syke i løpet av et år.

Statistiske analyser hoper seg opp, men det er ikke alltid lett å forstå logikken bak. Ett eksempel er at FHI begrenset testing av Covid-19 på en liten «indeks» gruppe – det vil si dem som har vært i Italia (med pårørende) – for så å konkludere at nesten alle som er blitt syke, har forbindelser til utbruddet i Italia.

Dette er en verdiløs konklusjon. Tester man bare dem som har vært i Italia, vil naturligvis de fleste smittede ha blitt smittet i Italia. Man biter seg selv i halen.

ET TYDELIG SPRÅK. Jeg er dataforsker og driver til daglig med tall analyser innen blant annet biomedisinsk forskning. For meg snakker smittedataene fra Verdens helseorganisasjon (WHO) et tydelig språk. Bare man tar på seg de riktige «brillene», blir budskapet også lettere å forstå for folk flest. Hva bør vi se etter – og hva bør vi ignorere?

I disse dagene har det vært mye snakk om «en ny fase» og en «eksponentiell vekst av pasienttall» både blant folk og i fagmiljøene. Noen leger er med god grunn bekymret for den «nye fasen» og den «eksponentielle» veksten av Covid-19-pasienttallene.

C) Pasienttall dag for dag korrigerte for innbyggertall på en logaritmisk skala. De selekterte landene ble delt i tre grupper. Gruppe «grønn» med land som Kina og Singapore er på vei ut av pandemien. Gruppe «blå» med flere vesteuropeiske land overlapper med gruppe «rød» med Norge, Island, Iran og Danmark. De fire landene i den røde gruppen har tilfelles at de registrerte sine første pasienter noen uker senere enn de i den blå gruppen.
D) Doblingstidene for selekterte land beregnet for de siste 10 dager.
E) Geografisk spredning av sykdommen.

TRE FASER OVER 70 DAGER. Hva skjuler seg bak den raske veksten i Norge? Det å følge opp og analysere den eksponentielle veksten hos mikroorganismer, celler eller til og med pasienter, er en ganske vanlig prosedyre innen biologi og medisin. Til dette formålet pleier man å tegne en eksponentiell funksjon (figur A). Selve kurven byr på lite informasjon, men hvis den regnes om og vises på en logaritmisk skala, er det mulig å se ulike faser i en epidemi. Logaritmisk presentasjon av spredningen i Kina og Singapore (figur B) som er slått sammen i en gruppe markert i grønn (figur C), viser tre faser, fordelt på 70 dager.

I et tidlig stadium (fase 1), som varte i bare noen få uker (figur B) ble det registrert noen tilfeller, men antallet syke steg ikke så fort. Det er mange «enkelttilfeller» og «clusters» i denne fasen. Deretter kommer fase 2, hvor antallet pasienter dobler seg i raskt tempo. I Kina og Singapore var det dobling på cirka to dager som varte i en hel måned. Etter fire uker og drastiske tiltak, spesielt i Wuhan provinsen, klarte man å få en «flatere kurve» (fase 3), som i praksis betyr at det ikke er så mange nye innrapporterte smittede – og at doblingstiden har økt til 90 og over 200 dager.

ITALIA TRENGER HJELP. Utviklingen i Singapore var slik at man klarte å holde sykdommen i sjakk bedre enn noen andre steder. De siste dagene har man dessverre registrert en liten stigning i antallet nye pasienter i Singapore. Dette kan bety at det er for tidlig å gi opp karanteneregimer og forebyggende tiltak. Sammenlignet med andre land (figur C) ser det ut som om Kina og Singapore har klart å holde spredningen i sjakk, mest sannsynlig på grunn av drastiske tiltak, heltemodig innsats av helsearbeidere og hjelp fra provinsene utenfor karantene i Wuhan.

Italia er nå i fase 2 med en rask doblingstid på to til tre dager, ifølge WHOs tall. Vi vet dessverre ikke hvordan det kommer til å gå med Italia hvis hjelp utenifra uteblir. Kina har sendt noe utstyr, melder italienske medier, men stor hjelp fra EU glimrer fortsatt med sitt fravær. Statistikken av dødelighet i Italia er veldig dyster – og er på dette tidspunktet dårligere eller sammenlignbar med Kina på det verste, for noen uker siden.

SITUASJONEN I NORGE? Hvor er vi nå? Ifølge FHI er Norge på nåværende tidspunkt fortsatt i en tidlig fase med en god oppfølging av alle som er smittet. Det er i beste fall en sannhet med modifikasjoner – og trolig helt misledende. Vi kan ikke vite med sikkerhet, men ifølge vekstkurven for Norge (figur C), og noen få andre land som Island, Iran og Danmark (rød gruppe), er vi kanskje ikke i en så tidlig fase som man tror.

For å forstå dette: La oss sammenligne trender i flere land (figur C): Mens situasjonen endrer seg fra time til time, endres trender litt langsommere. Trender er også litt mer uavhengige av testemetoden og antallet tester så lenge man ikke endrer rutinen underveis. Dette skjedde i Kina da man sluttet å ta qPCR-test og begynte å ta symptomer som kriterium. Man ser et hakk i kurven.

IKKE GRUNN TIL OPTIMISME. Antallet bekreftede smittede har falt noe i Italia og Iran de siste dagene, og doblingstiden har steget litt (figur D). Det er ingen grunn til optimisme ettersom disse landene allerede er i en prekær situasjon hvor helsevesenet er hardt rammet. Nesten alle som testes, er positive – og fokuset endrer seg fra test og kartlegging til å redde liv.

I Norge er doblingstiden nå på omtrent to dager (figur D). Dette er identisk med mange andre europeiske land (blå gruppe). Det eneste som mangler på den norske kurven, er fase 1 (figur C). At den første pasienten i Norge ble registrert først den 27. februar og ikke tidligere, er trolig fordi man ikke testet og overså en gruppe den gangen.

PÅFALLENDE. Hvis man hadde testet flere pasienter som ble syke med Covid-19 lignende symptomer fra 1.–27. februar, hadde man kanskje fanget den gruppen. Vi som bor i Oslo og som var syke, vet hvor vanskelig det var å komme igjennom til nødnummeret 116 117 den siste helgen i februar. Jeg hørte også fra andre i min bekjentskapskrets, som var syke med influensalignende symptomer, at heller ikke de ble testet. Som nevnt var kriteriene til FHI strenge og inkluderte bare de som har reist til Italia, og ikke en gang denne gruppen ble testet nøye.

Beviset er det som skjedde på Ullevål. For mitt vedkommende tror jeg at vi i familien ble smittet med COVID-19 lignende sykdom via reiser til Sveits, Frankrike eller Spania (med mellomlandinger i Belgia og Tyskland). Vi ble ikke testet da vi ikke tilhørte «indeks»-gruppen.

Det er overskudd av beroligende og bekreftende ord som kontroll, tiltak og tidlig i politikertaler for tiden. Det er påfallende at politikere prøver å berolige istedenfor å handle og mobilisere mer aktivt. Alt som har skjedd, og som kommer til å skje i forbindelse med utbruddet i Norge, skyldes at norske myndigheter har handlet reaktivt og ikke proaktivt.

VI MÅ HANDLE FORT! Hvordan kan det være hensiktsmessig at 70 dager inn i pandemien, flere tusen døde og kraftig rystet global økonomi, sitter norske myndigheter og vurderer om de skal stenge skoler og barnehager. Hvordan kunne et fly fra selveste episenteret av utbruddet, lande på Torp flyplass uten at noen tar seg av passasjerene eller i det minste gi råd om karantene. Bare fem smittede på dette flyet kan føre til 500–600 syke innen to uker. Med en dødelighet på én prosent kan dette bety fem–seks flere døde.

Nå har fortsatt ingen dødd i Norge av Ccvid-19 og la oss håpe at det forblir slikt, men vi bør handle – og vi bør handle fort! Tiden for reaktive tiltak er over. For å snu trenden, trenger vi proaktive tiltak.

Til slutt et sitat fra Michael Leavitt, the US Secretary of Health & Human Services, som jeg fant på sosiale medier: «Alt vi gjør før utbruddet av pandemi, vil virke som panikkspredning. Alt vi gjør etterpå, vil være utilstrekkelig».

Oppgitt interessekonflikt/disclaimer: Artikkelforfatteren har selv blitt satt i karantene og jobbet hjemme etter at hun og familien kan ha blitt smittet av en covid-19-lignende sykdom via reiser til Sveits, Frankrike eller Spania. De fire siste årene har hun jobbet som dataforsker i Mindshift AS, en gasellebedrift med hovedkontor i Oslo som spesialiserer seg i endringsledelse, tjenestedesign og atferdspsykologi – med en vitenskapelig tilnærming i alle ledd. Før dette har hun i over 25 år arbeidet ved Oslo Universitetssykehus, Universitetet i Oslo, NMBU og flere anerkjente nasjonale og internasjonale institusjoner.