La kronisk syke barn slippe kopping!

Innlegg: Ingebjørg Fagerli, leder av Norsk Barnelegeforening
Ketil Størdal, nestleder i Norsk Barnelegeforening

FLERE ALTERNATIVE medisinske klinikker tilbyr koppebehandling til barn, i kjølvannet av at idrettsstjerner og kjendiser har promotert denne metoden. I Aftenposten leser vi at blant annet cerebral parese, smertetilstander og allergier egner seg for slik behandling.

Blåmerker og hevelser er godt synlige tegn på effekten av kopping. Men dokumentasjon på helsemessige gevinster mangler.

UETISK. At kopping er en «gammel» behandling, er som kjent langt ifra bevis for at det er virkningsfullt. Joakim Taraldsen fra Balderklinikken påberoper seg i Aftenposten (14.9.2016) dokumentasjon, men referansene han oppgir, konkluderer åpent med at mer forskning er nødvendig for å påvise effekt. Kopping omtales her som smertebehandling. Balderklinikken tilbyr også kopping mot allergier og cerebral parese – på hvilket grunnlag?

Det går et viktig skille mellom uvirksom behandling og potensielt skadelig behandling. Kopping hører etter vårt skjønn til den siste gruppen. Smerter både under og etter behandling rapporteres fra både bruker og utøvere av teknikken. For voksne står den enkelte fritt til å velge å bli påført smerte. Men å gi slik behandling til barn og andre som ikke kan gi et samtykke, er uetisk.

ANSVAR. Etter Pasientrettighetsloven har barn rett til nødvendige helsetjenester, i dette ligger at tjenestene også skal være forsvarlige. Norsk Barnelegeforening tok i 2014 initiativ overfor Helsedirektoratet – ved å anmode om retningslinjer for alternativ diagnostikk og behandling av små barn. Det ser ut til å være et behov for at tilsynsmyndighetene inntar en mer aktiv rolle for å regulere dette markedet.

I «Lov om alternativ behandling av sykdom», som avløste den såkalte Kvakksalverparagrafen i 2004, omtales alvorlig, kronisk sykdom og mulighet for samtykke spesielt. I Sverige har man et lovforbud mot alternativ behandling av blant andre barn under åtte år. Vi er usikre på om en ny lovregulering er veien å gå. Men eksisterende lov må følges opp i praksis med reaksjoner mot behandlere som går over grensen, og tilsynsmyndighetene har her et klart ansvar.

EGENJUSTIS? Vi har også en viss forventning om at alternative behandlingsmiljøer kan utøve et minstemål av egenjustis, og avstå fra behandling av alvorlig kronisk syke barn med slike metoder. Det er lett å forstå at foreldre kan oppsøke alternativ behandling av barn i fortvilelse over sykdom når det medisinske tilbudet ikke møter behovet. Likevel er det grunnleggende ikke å gi falske forventninger i møte med kronisk syke barn og deres pårørende, og å avstå fra behandling som savner dokumentert effekt og er til ubehag for barnet.

Det kan være på sin plass å minne om Hippokrates primære etos: «Ikke gjør skade».

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 16/2016.