Kjerkols distriktspolitiske dilemma

AT DET VAR Ingvild Kjerkol som torsdag i forrige uke ble presentert som Norges nye helseminister, kom ikke som noen stor overraskelse. Det samme kan ikke sies om vår nye finansminister, Trygve Slagsvold Vedum fra Senterpartiet.

SOM avtroppende statsminister Erna Solberg uttalte i et intervju etter at ministerkabalen var lekket, har ikke Vedum vært den politikeren som har satt sterkest finanspolitisk fotavtrykk etter seg hittil. «Men jeg skal gi ham en sjanse», sa hun. Det skal vi også. Men det er verdt å advare om mot konsekvensene av å la distriktspolitikken legge føringene for helsepolitikken.

VI HAR SETT mange eksempler på sentrum-/periferidebatten, både før og under valgkampen. Et eksempel er Bunadsgeriljaen, som kjemper for fødetilbud i Kristiansund. Et annet er debatten om funksjonsfordeling i Helgelandssykehuset. Sykehussaken i Alta ga énsakspartiet Pasientfokus i Finnmark plass på Stortinget.

DET ER BRA med lokalt engasjement, men det er også nødvendig å fastslå at: Nei, det kan ikke være et fullverdig fødetilbud på hvert et nes, utføres tarmkreftkirurgi i ethvert sykehus – eller bygges et akuttsykehus i hver by. Det er det rett og slett ikke nok jordmødre, leger eller pasienter til.

HELSEVESENET har vært i rivende utvikling de siste årene. Parallelt blir legene mer spesialisert innen stadig smalere fagfelt. Det betyr igjen at pasientene de kan «trene» på, blir færre. Det er ikke uten grunn at det knyttes volumkrav til enkelte medisinske prosedyrer. Det er absolutt nødvendig å ha en viss pasientflyt for at norske leger skal kunne levere samme kvalitet som sine internasjonale kolleger. 

Norge har allerede et desentralt helsevesen. Fragmenteres det enda mer, er det fare for at det kan gå på kvaliteten løs.

VI SKAL IKKE langt tilbake i tid for å finne eksempler på konsekvenser av at det går politikk i sykehusdrift. I 2017 ville Sørlandet sykehus legge ned akuttkirurgi og traumemottak i Flekkefjord, men vedtaket ble reversert av politikerne. Året etter begynte tilsynssaker mot lokalsykehuset å strømme inn til fylkeslegen. Og i januar i år kom konklusjonen fra Statens helsetilsyn: Sykehuset har drevet uforsvarlig. 

Arendal sykehus var en periode «verst i klassen» når det gjaldt alvorlige komplikasjoner etter tarmkreftkirurgi. Til tross for stor motstand fra lokalpolitikere ble denne typen kirurgi sentralisert til Kristiansand, og nå er Sørlandet sykehus blant de beste i Helse Sør-Øst – målt i overlevelse.

VI BOR I et langstrakt og vakkert land, der de store avstandene både er en av våre fremste fordeler og største ulemper. Vi har innbyggere i hver krik og krok av landet som har skyhøye forventninger til hva norsk helsevesen skal levere av tjenester, hvor disse tjenestene skal leveres – og hvor fort de skal leveres. Men et sted må man sette grensen.

Dette blir en oppgave for Ingvild Kjerkol, som selv med en mektig statsrådpost likevel må svare for en med enda mer makt: finansminister Trygve Slagsvold Vedum.

«VI SKAL TA hele landet i bruk», sa statsminister Jonas Gahr Støre da han presenterte Hurdals-plattformen. Jeg velger å ikke ta ham helt bokstavelig. Å la distriktsaksjonisme påvirke helsepolitikken, kan bli en farlig cocktail for kvaliteten på helsetjenestene.

Sprer man kompetansen for tynt ut over for mange steder, vil forskjellene økes, ikke utjevnes. Og da blir distriktene de store taperne – igjen.