Familielegens død

ETTER KRIGEN bodde min bestefar hele livet sitt på landsbygda i Norfolk – den «klumpen» sør-øst i England. Det er så britisk som det får blitt: Små, søvnige landsbyer med navn som Great Snoring eller Little Snoring, Kettlestone eller Bagthorpe, bundet sammen av veier som bare er brede nok til én bil om gangen. Idylliske steinhus med eføy eller misteltein voksende opp til taket. Et lite torg med et postkontor. Og en lege. En landsbylege, eller «the family doctor», som han ble omtalt under hele min oppvekst.

Hjernen bedriver revisjonisme, og jeg vet det umulig kan stemme, men i mitt hode var familielegen alltid en godt voksen herremann i tweed – alltid eldre enn min bestefar, selv om han etter hvert ble en aldrende mann. Men familielegen fulgte bestefar gjennom mer enn 40 år, i nesten alle livets faser.

DET ER IKKE rart Norge så til England da man skulle forme fastlegesystemet her, på 1990-tallet. Et system med tid og tillit, og som fulgte pasientene over lang tid, var en fin ambisjon å ha.

Verken min bestefar eller familielegen lever lenger, men det hadde vært interessant å høre hvordan de hadde sett på fastlegesituasjonen i Storbritannia i dag. Etter årtusenskiftet har familielegene nesten forsvunnet helt. I stedet for en fastlege har man et fastlegekontor, med flere titalls leger. Kontinuiteten og lege-pasient-relasjonen er borte. Køene vokser, tilliten rakner, og systemet er i ferd med å rase sammen.

PÅ 25 ÅR er situasjonen snudd på hodet. Nå er det britene som ser til Norge og vil lære mer om hvordan den norske fastlegeordningen fungerer – og er organisert. Dette er både en anerkjennelse av at vi på to tiår har fått til et velfungerende system med høy tillit i befolkningen, og en erkjennelse av at man har sendt et velfungerende britisk system mot stupet med stordriftstenking.

Nå ønsker britene å gjeninnføre fastlegen, i en modell som ligner på den norske. Nå skal pasientlistene krympes, og det foreslås å øke kapasiteten med 1000 nye leger i året.

DET VIKTIGSTE vi kan lære av det som skjer i England, er at det er så mye bra med den norske modellen at den er verd å ta vare på. Og at store løft for å rette på systemproblemer er betydelig mer kostbart enn en gradvis opprusting av det som allerede fungerer.

Dette er noe for Kjetil Telle å ta med seg inn i arbeidet i ekspertutvalget som nå gransker fastlegeordningen, og som har fått Helsedirektoratets beregninger for endringer i basistilskuddet i hendene.

SE TIL Storbritannia. Og se hvordan det ikke skal gjøres.