Alt for Ullevål

INTENSJONENE med rapporten som ble lagt frem under et arrangement i regi av Oslo Legeforening i dag, er like åpenbar som den er legitim: Å bevare Ullevål sykehus. Dette er, og har vært, agendaen til dem som står bak rapporten i lang tid. Det er heller ikke overraskende at rapporten går lenger enn som så. På sikt skal alle kortene satses på Ullevål-tomten og et nytt gigantsykehus der. Rikshospitalet skal legges ned. Det skal ikke skje over natten, men i en prosess over flere tiår etter hvert som bygningsmassen på Rikshospitalet kneler og blir lite egnet for moderne sykehusdrift. Aker sykehus som lokalsykehus for befolkningen i Groruddalen skal bygges raskt.

De økonomiske besparelsene i form av investeringskapital vil, ifølge rapporten, være minst 20 milliarder kroner. Det forutsetter at planene i dagens rapport følges opp og at de opprinnelige planene for samling av nasjonale og regionale fagmiljøer på Gaustad, slik Oslo universitetssykehus (OUS) og Helse Sør-Øst så langt har planlagt, vrakes en gang for alle.

DET UNDERSTREKES at det er åtte frivillige som står bak rapporten, men Oslo Legeforening har gitt økonomisk støtte og er, sammen med flere profilerte tillitsvalgte i Legeforeningen, involvert på ulikt vis. Dersom dette er signaler om at Legeforeningen nå tar stilling til hvor det nye OUS bør ligge, går Legeforeningen inn i en enkeltsak på en måte vi sjeldent ser.

Rent intuitivt er det lett å følge argumentasjonen om at tomten på Ullevål er stor og med rom for fremtidige tilpassinger, mens tomten på Gaustad er liten og med begrensede muligheter til ytterligere utvidelse hvis behovet skulle melde seg etter hvert som befolkningen i Oslo eser ut. Dette er klare fakta. Legger man til at de åtte herrene bak rapporten har betydelig kompetanse og erfaring med sykehusutbygging, kan man fristes til å spørre om noen helseleder eller politiker har nerver til å si nei til noe sånt? Ingen med vett og forstand kaster 20 milliarder offentlige kroner ut av vinduet sånn uten videre.

SVARET ER antakelig at beslutningstakerne likevel bør ha nerver til å si nei. I alle fall i første runde, og kanskje også i senere runder. Dette bør imidlertid ikke skje uten at alle sider av dagens rapport er grundig analysert av dem som sitter med ansvaret for OUS-utbyggingen. Elementer i rapporten kan være aktuelle, uansett hvor hovedsykehuset ved OUS ender opp. Derfor er det klokt av Helse Sør-Øst at fagdirektøren for medisin og helsefag, Jan Frich, var til stede under fremleggingen av rapporten – og lyttet.

Det er også klokt av ham å sende signaler om at rapporten skal leses nøye og vurderes i det videre arbeid med planene for et nytt OUS. Alt annet ville være å fremvise en arroganse som ikke hører hjemme når fremtidens helsetilbud til store dele av befolkningen står på spill.

DESSVERRE ER virkeligheten langt mer komplisert enn det den nye rapporten kan gi inntrykk av. En av de sterkeste driverne bak rapporten, Rolf Kåresen og mange med ham, møter seg selv i døren, for å si det mildt. For mens det har vært argumentert sterkt imot et gigantsykehus på Gaustad, synes det nå helt greit med et gigantsykehus – bare det ligger på Ullevål. Og mens beregningene og beslutningsgrunnlaget for en utbygging på Gaustad får strykkarakter av aksjonsgrupper, fagforeninger og en rekke fagfolk ved OUS, er det vanskelig å se at ikke samme kritikk bør rettes mot beregningene i rapporten som nå foreligger.

Potensialet for innsparinger gjennom nytt laboratoriebygg og andre ikke identifiserte forhold fremstår som minst like usikre i denne rapporten som i tidligere utredninger. Det er kanskje ikke annet å forvente – med den korte tiden rapportskriverne har hatt til rådighet.

PREMISSENE for denne rapporten er noe annet enn tidligere planer. Og det er grunn til å stille noen spørsmål. Det forutsettes blant annet at det kan bygges hva som helst hvor som helst på Ullevål-tomten uten reguleringsgodkjenninger. Jeg er ikke like sikker som rapportskriverne på at det er riktig.

Et annet premiss er at Rikshospitalet primært har elektiv kirurgisk virksomhet i dag og at akuttkirurgien derfor i sin helhet kan plasseres på Ullevål. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Har forfatterne glemt at hjerneblødninger som ikke er hjerneslag, sendes rett til Rikshospitalet, at akutte nevrokirurgiske tilstander, aneurismer høyt på hovedpulsåren, og også andre tilstander, går samme vei?

MER BEKYMRINGSVERDIG er mangelen på pasientperspektivet i rapporten. For det er dem det handler om. De bryr seg fint lite om hvor de får behandling, bare de får riktig behandling når de trenger det.

Borte er ønsket om å samle regionsfunksjonene og fagmiljøer under ett tak for å bedre samarbeid og bygge gode, innovative og robuste fagmiljøer for fremtiden. Borte ser også et uttalt ønske om å bygge et universitetssykehus nært knyttet til universitetsmiljøer som en spydspiss for medisinsk utvikling og behandling. Riktignok planlegges det for et laboratoriebygg på Ullevål, og leser jeg rapporten riktig vil det styrke fagområdet. Men noen forklaring på hvorfor det er så viktig å samle nettopp dette fagmiljøet fremfor andre, finner jeg ingen forklaring på.

Om det politiske høyprioriterte fagfeltet psykisk helsevern og rus skal samles på lokalsykehuset Aker, eller deles mellom Aker og Ullevål, fremstår for eksempel som relativt uklart. Et kvinne- og barnesenter, som blir det største i Norden, er planlagt på Ullevål.

FOR DE FLESTE som enten jobber ved OUS eller kjenner mer enn fem som jobber der, er den store elefanten i rommet vel kjent: Fagmiljøer på hver sin side av Ringveien som ikke samarbeider særlig godt, og ledere som ikke våger å rydde opp. Å samlokalisere fagmiljøer, handler ikke bare om penger som kan spares ved færre vaktlag. Det handler også om pasientsikkerhet og om å bygge sterke fagmiljøer til beste for pasientene.

Diakonhjemmet, Lovisenberg og et nytt Aker sykehus for Groruddalen skal sikre at vi som bor i Oslo, får lokalsykehus. Hva det nye Aker sykehus skal være, er høyst uklart – og det er grunn til å frykte at det blir et slags B-sykehus. Befolkningen i Groruddalen fortjener bedre enn som så, og Oslo kommune bør følge nøye med fremover.

PÅ LOVISENBERG er drømmen blant annet akuttkirurgi. Det kan de se langt etter. Når samlokalisering av en rekke fagområder vrakes i rapporten, og fordeling av lokalsykehusfunksjonene er usikre kan konsekvensene bli oppstykkede pasientforløp, stikk i strid med alle politiske signaler.

Det alle som har et ansvar og en stemme i fremtidens OUS bør bekymre seg aller mest for, er spørsmålet Jan Frich stilte avslutningsvis under fremleggingen i går: Hvem skal bemanne opp et helt nytt lokalsykehus på Aker når fagmiljøene på Rikshospitalet og Ullevål skal være som i dag?

Svaret fra Rolf Kåresen om at økt befolkningsvekst gir økt bemanningsbehov uansett, er for enkelt. For én ting er sikkert: Det krever flere leger, sykepleiere og annet personell når fulle vaktlag skal drifte sykehus flere steder.

Lite tyder på at personell ved Rikshospitalet og Ullevål flytter på seg frivillig. Da er alternativet fort å tappe det øvrige Helse-Norge for kvalifisert personell for å sikre befolkningen i Groruddalen det sykehustilbudet de har krav på.

Hvis beslutningstakerne er opptatt av et likeverdig tilbud til alle –uavhengig av hvor i landet folk bor – har de et problem dersom rapporten i sin nåværende form vinner frem.