De døde har ikke klagerett

Nærmeste pårørende har rett til innsyn i journal etter en persons død hvis ikke særlige grunner taler mot det.

Utvalg for etikk og grunnlagsspørsmål, Norsk Psykiatrisk Forening, ønsker å problematisere denne paragrafens anvendelse innen psykisk helsevern.

Det bør være i avdødes interesse at nærmeste pårørende får journaltilgang og eventuelt reiser sak ved død som kan være følge av svikt i helsehjelpen. Innen psykisk helsevern vil dette gjelde suicid, spiseforstyrrelser, sjeldne tilfeller av personer med psykoselidelse som blir utsatt for ulykker, eventuelt voldshendelser i institusjoner, og noen medikamentreaksjoner (som det sjeldent forekommende malignt nevroleptikasyndrom).

Dersom pårørende har spørsmål om avdøde kan ha hatt en medisinsk tilstand som har betydning for etterslekten, reguleres journaltilgang av paragrafens første ledd. Dette problematiseres ikke av utvalget.

Svært private forhold

Det vi derimot vil diskutere, er hvorvidt det er i avdødes interesse at nærmeste pårørende gis generell tilgang til journal fra psykisk helsevern, også i de tilfellene der vedkommende har dødd av andre årsaker enn de som er relatert til psykisk lidelse. Slik dødsårsak kan være somatisk sykdom, som eventuelt var tilkommet etter at kontakten med psykisk helsevern fant sted.

Journaler fra psykisk helsevern vil ofte omtale svært private forhold.

Nevnte paragraf oppgir «særlige grunner» som en klausul. Noen av utvalgets medlemmer har erfart som journalansvarlig at det verken er tid eller anledning til å lese nøye gjennom journaler hvis nærmeste pårørende forespør. Det samme gjelder dersom forespørsel er rettet til virksomhetens journalkontor, særlig hvis denne er underskrevet av pårørendes advokat.

En reservasjonsrett bør foreligge, men å tematisere «hvem vil du skal kunne lese journalen din etter at du er død» vil ofte være malplassert innen psykisk helsevern, og gjøres i liten grad.

Den danske etiker Knud Løgstrup er hyppig referert i helseetikk. Han beskriver hvordan det han kalte urørlighetssonen hos individet må tilnærmes med faglige standarder som kunnskapsbasert respekt og taushetsplikt. Norsk helselovgivning legger opp til det motsatte: papirutskrifter som omtaler sterkt private forhold kan bli liggende i kommodeskuffer i generasjoner fremover.

Får ikke gode nok svar

Er dette en praksis vi ønsker? Har ikke mange av oss sørget for å kvitte oss med personlige brev og dagbøker nettopp for at de ikke skal «arves» av etterslekt?

Utvalg etikk og grunnlagsspørsmål har forespurt både Legeforeningen (avdeling for jus og arbeidsliv) og Helsedirektoratet lovavdeling om den etiske begrunnelsen for nevnte paragrafs anvendelse innen psykisk helsevern (altså en reell etisk begrunnelse, ikke bare en kronologisk redegjørelse for hvordan nevnte paragraf er kommet til). Fra begge instanser har svaret vært at det dreier seg om en interesseavveining. Dette er på ingen måte fyllestgjørende. Interesseavveiningen og praksis rundt denne er nettopp det utvalget problematiserer.

I utgangspunktet foreslår utvalget en formulering som tilsier en omvendt bevisbyrde. Det vil innebære at det skal være særlige grunner for at nærmeste pårørende har rett til kopi av avdødes journal innen psykisk helsevern.

Hvis dette ikke tas til følge, bør det i det minste utarbeides og implementeres gode rutiner for at pasienter gis rett til å reservere seg.

De døde tier. De har ikke klagerett. Men vi skylder dem respekt.

Ingen oppgitte interessekonflikter