Tar høyde for smitte hos slagpasientene

«Hoster du? «Har du feber? «Har du vært i utlandet?» 

Slik lyder spørsmålene i screeningen som skal utføres for pasienter i teltet utenfor akuttmottaket før de slippes inn på sykehus til pretriage, forteller overlege Hege Ihle-Hansen ved Slagenheten på Oslo universitetssykehus, Ullevål.

– Kan ikke pasienten svare entydig på spørsmålene, må de dråpesmitte-isoleres, sier hun.

Slagenheten som ligger på Ullevål sykehus har måttet legge om driften vesentlig etter koronautbruddet av viruset SARS-CoV-2.

Pandemien fører til at hele slagenheten må ta forbehold om sykdommen Covid-19, hos nesten alle pasienter som blir tatt inn til behandling.

Dette fordi slagpasientene ofte er ute av stand til å forklare situasjonen og kommer da i kategori «alvorlig tilstand med dråpesmitteregime».

Alltid akutt
– Akutt slagbehandling er alltid akutt. Pasientene kommer ofte inn omtrent syv minutter etter at ambulansepersonell har gitt alarm om at de mistenker slag.

Da kommer ambulansen til sykehuset syv minutter senere. Ingenting kan planlegges, sett bort ifra «planen».

– Akutt hjerneslag er bråstopp i hjernesirkulasjonen. Mange kan ikke svare på om de har luftveissymptomer eller har hatt feber, så vi må isolere dem med dråpesmittemistanke. Mange av de som kommer inn, har mental påvirkning fordi det påvirkes ved akutt slag. Da kan vi ikke utelukke at de er smittet.

Ihle-Hansen forteller de har blitt gode på dråpesmitteisolasjon.

Annerledes hverdag
Slagenheten ved OUS er en av de største behandlingssløyfene som jobber intensivt hele året – med flest alarmer i mottak og flest pasienter i såkalt «team-mottak», opplyser seksjonslederen.

Dette innebærer at pasienten tas imot av et stort team med mottakssykepleier, trombolysesykepleier, radiologer, radiografer, bioingeniør og slagleger. Etter Covid-19 har slagposten i tillegg tatt ansvar for åtte medisinske pasienter, på grunn av at andre medisinske senger er omgjort til avdelinger med koronapasienter.

– Mange sengeposter i sykehuset måtte omdannes til utelukkende Covid-kohorter. Derfor har vi tatt over flere av de pasientene som ikke kan ligge der, for å hjelpe til med å holde medisinsk akuttbehandling oppe. 

Slik har Slagenheten opprettet en akuttfunksjon for pasienter med slag som har uavklart smitte og én annen akuttfunksjon med medisinske problemstillinger. Dette gjennomførte avdelingen ved å gjøre en poliklinikk om til sengerom, og raskere utredninger og utskrivelser. 

– Vi økte sengekapasiteten fra 22 til 24, og vi fortettet slagavdelingen – samtidig med at vi bruker sengene litt mer fleksibelt.

Ihle-Hansen peker på at «teamet» ved Slagenheten har mye akutterfaring. Det får de uttelling for nå.

– Dette har gått bra
Ihle-Hansen forteller at de overtok åtte pasienter med andre lidelser i slagseksjonen, som ikke kunne ligge på Covid-posten.

– Dette har gått bra. Vi synes det var viktig at vi, som akutt slagteam, tok vår del i beredskapen under pandemien. Vi må forholde oss til den andre krisen. Derfor var vi opptatt av å opprettholde slagbehandlingen, samtidig som at vi visste at «nå kommer Covid-19». Da måtte vi bruke ressurser på å håndtere Covid-krisen.

Hun mener at akutterfaringen i slagteamet har bidratt til forståelsen av behovet for akuttberedskapen i en pandemi.  

– Vi får jo nå trening på andre typer pasientgrupper. Der har vi som «slagteam» en stor styrke fordi vi har bred kompetanse. Tverrfaglige lag, både leger, syke- og hjelpepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og logopeder, er vant til å håndtere akutt sykdom og funksjonssvikt. Derfor tror jeg vi var ganske godt rustet på hva «teamet» vårt kan gjennomføre.

Alle mobiliserte
– En del av pandemien handler om å opprettholde den vanlige akuttmedisinen. Hvordan kan vi forberede alle på å håndtere dette?

Ihle-Hansen opplever at seksjonen har tilpasset seg, og hun finner det hele ganske interessant. – I et stort «team» mobiliserte alle til å ta unna mer. Hele laget var motivert for det. Når man jobber akutt, er det en selvfølge å bidra. Men det var spesielt å se at «alle lente seg fremover». 

Hun tror det er en generell innstilling blant alle som jobber akutt, at har man ansvar for akutt syke pasienter.

Hun legger ikke skjul på at omleggingen krever en god del ekstra jobbing.

– Vi må nå ha to leger i alle mottak. En har på smittevernutstyr, og den andre må lese journal, ta anamnese, kontakte familie, slå opp i kjernejournal og sjekke medikamentlisten samt diskutere bildefunn med røntgenlege. 

Situasjonen er også psykisk krevende å stå i.

– Det er tøffere å være i frontlinjen. Det er større usikkerhet blant ansatte. Vi har jo en frykt inne i oss. Samtidig må vi være trygge på hva som er bra nok.

Noe av utfordringen er ifølge Ihle-Hansen å være i forkant.

– Man må hele tiden ha planlagt hvordan verden ser ut i morgen. Og at det kan være en annen situasjon.

Tilbake til «normalen»
Ihle-Hansen sier utfordringen nå er at slagenheten skal tilbake i normal drift. Samtidig er smittetiltakene de samme.

– Det betyr at alle våre pasienter fremdeles må tas inn under smittevernhensyn, fordi de har akutt hjerneslag. Dette krever mer ressurser for oss.

Når Slagenheten nå kommer tilbake til normal drift, må enheten flytte polikliniske kontroller, som til nå har blitt avviklet telefonisk, over i et annet bygg.

I kriseperioden forteller Ihle-Hansen at standarden måtte settes til «bra nok».

– Pasientene blir ikke overvåket så lenge som vanlig og skrives ut før, uten alle undersøkelser. Dersom vi skal tilbake til normaldrift, samtidig som vi skal ha full beredskap, får vi en kapasitetsutfordring.

Nedgang for milde pasienter
Slagenheten ser også en nedgang i andelen av pasienter med slagsymptomer som tar kontakt, eller tar kontakt for sent. Dette er i så fall alvorlig:

– Jeg tror pasienter med mildere slag ikke har søkt helsevesenet, og noen tar kontakt for sent. Da kan sjansen for akuttbehandling forspilles.

Helsedirektoratets reklamekampanje fra 2016 gjelder fortsatt i koronapandemien: «Plutselig vanskelig å prate, smile eller løfte – ring 113 – hvert minutt teller».

– Smittevern tar tid – og det er helt greit

Overlege Else Charlotte Sandset (bilde) ved Slagenheten har jobbet med retningslinjene for hvordan enheten skal jobbe under pandemien.

– Først i utbruddet måtte vi tenke gjennom hvordan vi skulle organisere oss. Det var skummelt med rapportene fra Italia. Jeg kjente selv på at jeg ble engstelig for alt det ukjente, sier Sandset. 

Hun mener at de fleste som i løpet av de siste tyve årene har begynt å jobbe i sykehus, ikke har opplevd å bli eksponert for en situasjon der de plutselig selv kunne være i fare. Fokuset var derfor å ivareta de ansatte og opprettholde slagberedskapen.

– For de aller fleste pasienter vil slag være en mer alvorlig tilstand enn koronavirusinfeksjon, påpeker Sandset.

Dialog
– Vi har hatt mye dialog om dette for å skape en kultur hvor det er greit å si ifra om hva man er redd for.

Hun peker også på at usikkerheten i situasjonen i starten førte til ekstra usikkerhet. Dette tror hun har løst seg etter hvert.

– Vi har stor glede av å være åpne med hverandre. 

Hun trekker også frem at legene tidlig definerte hva som er god nok slagbehandling. Ettersom å ta smittevernhensyn tar tid og all slagbehandling er tidskritisk: Hvert minutt teller.

– Vi lagde en konsensus på hva som er god nok utredning og behandling i den situasjonen vi var i. Dette gjorde oss trygge på at vi fortsatt tilbød pasientene våre den beste behandlingen, til tross for at ting tar mye mer tid. Men det er viktig at vi bruker tid til å ta på smittevernutstyr – og det er helt greit.