Hvor er kommunenes stemme i helseberedskapen?

Det er nå fem år siden vi sto i starten av pandemien. En tid preget av usikkerhet og frykt, men også av stå-på-vilje og innovasjon. Vi husker det alle – uansett hvilken rolle vi hadde i samfunnet – tiden da bildene fra Italia viste militære kjøretøy som fraktet de døde om natten, og reglene her hjemme ble endret gang på gang. Familiemiddager uten plass til alle, begravelser uten klemmer og med én meters avstand, ensomme som ikke fikk besøk. Samtidig var det et virus som muterte og smittet stadig flere. 

Midt oppi dette måtte kommunene brette opp ermene. For som smittevernloven §7-1 første ledd sier: 

Kommunen skal sørge for at alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen med hensyn til smittsom sykdom er sikret nødvendige forebyggende tiltak, undersøkelsesmuligheter, behandling og pleie utenfor institusjon og pleie i sykehjem eller annen kommunal helseinstitusjon. 

Alle landets kommuner måtte derfor raskt etablere testmuligheter – noen testet i telt utenfor legevakten, noen i en garasje, andre gjennom bilvinduet. Neste oppgave var å følge opp dem som satt i isolasjon og karantene. Og selv om Helsedirektoratet satte overordnede føringer da landet stengte ned, var det kommunene som måtte håndtere de konkrete situasjonene – som å vurdere midlertidig stenging av en bedrift etter smitteutbrudd, eller sørge for at samfunnskritisk personell fikk barnehageplass. 

Krisene må løses i kommunen

Og mens smittetallet steg – i takt med R-tallet og frykten – måtte kommunene håndtere stadig flere og mer komplekse pasienter. Sykehusene ble fulle og måtte prioritere de sykeste, men kommunen kunne ikke si nei, for som smittevernloven sier må kommunen gi et tilbud til alle som bor eller oppholder seg i kommunen. Derfor måtte det lages planer for feltsykehus i idrettshaller, eller personer med hjemmesykepleie måtte flyttes inn på hoteller – alt for å gi effektiv helsehjelp med færrest mulige ressurser. 

Pandemien viste det så tydelig: Alle kriser skjer i en kommune. Det betyr at de også må løses i en kommune eller en fylkeskommune. Dette gjelder ikke bare pandemier, men også naturkatastrofer som skred og flom – og i verste fall, krig. Når det gjelder helsetjenester er det kommunen som har ansvaret for alle som oppholder seg i kommunen til enhver tid, og muligheten til å henvise videre blir raskt overbelastet. 

Derfor var det fascinerende å delta på Dagens Medisins program 12. mars 2025 – "Da landet stengte ned". Et arrangement de selv introduserte slik: 

«Erna Solberg, Bent Høie, Espen Nakstad, Cathrine Lofthus, Trygve Ottersen – og en hel rekke andre kommer, når Dagens Medisin inviterer til konferanse på femårsdagen for nedstengingen av Norge.» 

I første versjon av programmet var det ikke én eneste kommunal representant. Selv om Dagens Medisin endret noe på programmet og la til to kommunale stemmer under bolken "Helsepersonell i førstelinjen", fikk vi høre lite om de kommunale utfordringene – men ikke på det nivået der diskusjonen burde ligget. 

Må få en plass ved bordet

Når man i samme bolk snakker om utfordringene et enkelt helsepersonell har ved å jobbe på en hardt belastet intensivavdeling, og prøver å flette inn hvordan det er å drifte hele pandemihåndteringen i Norges største kommune – da har man ikke forstått den komplekse rollen kommunen hadde. Kommunene er noe mer enn bare en utførende aktør under statens ledelse. Kommunen har et grunnlovfestet kommunalt selvstyre og et ansvar som kom tydelig til uttrykk under pandemien. Det handler om å ta ansvar for egen befolkning, prioritere, rapportere, planlegge, kommunisere – og alt det som hører med i en krise. Hvordan håndtere dette i en hverdag i nasjonal krise med rapporteringskrav og informasjonsrutiner som ble nevnt som «Joker Nord i praksis?» Dette kunne fortjent vesentlig mer plass både her – og i den statlige bevisstheten. Koronakommisjonen(e) har vært tydelige på kommunenes viktige rolle og bidrag. Likevel gjenspeiles det ikke i hvordan man snakker om helseberedskap. 

I helseberedskapsrådet som ledes av HOD er kommunene “representert” ved en statsforvalter – som både skal representere embetene og fungere som tilsynsmyndighet overfor kommunene. Det hjelper ikke at andre aktører sier de "har med seg det kommunale perspektivet", når kommunene ikke er til stede i rommet. Så dette gir rom for skepsis fra kommunene.

Nå skal Helse- og omsorgsdepartementet i gang med en sektorovergripende ROS-analyse, hvor vi håper at man tar med denne utfordringen det er at kommunene ofte blir stående utsiden KS har spilt inn at det er en risikofaktor i seg selv å lage beredskapsplaner uten at kommunene sitter ved bordet. Det heter seg at selv de beste planer får problemer i møtet med virkeligheten, derfor er det så viktig at man kan sitte rundt bordet og svare på hva som kan gjøres der ute. Ironisk nok er det like ofte at man gir kommunene uløselige oppgaver, som at man undervurder hvor mye de kan gjøre 

Under pandemien fant informasjonen en vei – via ulike direkte linjer mellom direktorater, etater, departementer og enkeltkommuner. Det var nødvendig for å få reell informasjon mellom nivåene. 

Vårt håp i KS er at vi endelig har lært noe så enkelt som at: Alle kriser skjer i en kommune. Og derfor må kommuner ikke bare være med når krisen er et faktum – men også når helseberedskapen planlegges.