På tide å ruste opp til kampen mot neste virus

VI VISSTE at en pandemi var et svært sannsynlig scenario. Likevel ble vi tatt på senga i mars 2020. 

Vi sverget bot og bedring til neste gang da vi alle trodde vi var på vei ut av krisen. 

Men så står vi altså her igjen – med fulle sykehus og sprengt kapasitet i både den kommunale og den statlige helsetjenesten – og peker finger på hverandre.

ARGUMENTER om at intensivkapasiteten var like sprengt i 2017, -18 og -19 – uten at vi stengte ned samfunnet av den grunn – er like hensiktsmessige som da vi sammenlignet koronaviruset med influensaen i fjor. 

Problemet i dag er at vi er rustet for en normalsituasjon – og intet annet. 

Plusser vi da på en fjerde bølge koronavirus, personell som har stått i beredskap i 20 måneder, litt RS-virus, en dæsj influensa og julebordsesongen – ja, da står vi overfor en uhåndterbar situasjon.

JEG ER ikke redd for at norske sykehus vil begynne å triagere koronapasienter, som de måtte i Italia i fjor og vurderer i Tyskland i år. 

Jeg tror at norske leger, sykepleiere og annet støttepersonell – både innen kommunale helse- og omsorgstjenester og i sykehus – heller vil jobbe til de stuper før det i det hele tatt blir vurdert. 

Men det er lite bærekraftig for et helsevesen vi er like avhengige av etter at denne krisen er avblåst. 

Det er derfor vi som samfunn må sørge for at de slipper å stupe; ved å holde oss hjemme såfremt vi kan. Ved å bruke munnbind og holde avstand. Og takke ja til vaksiner. 

Slik at vi «står han av» også denne gangen.

For det finnes ikke den sykehusdirektør eller den politiker som kan trylle frem flere senger, rom og respiratorer eller flere sykepleiere og leger på en-to-tre. 

Dessverre. 

ET VEL SÅ viktig spørsmål er hva vi gjør frem til neste krise, hvordan vi forbereder oss til neste krig mot neste virus. 

Et virus vi ikke vet når rammer, eller hvordan, eller hvor.

Men vi vet at det kommer. At vi mest sannsynlig vil stå overfor enda en pandemi om ti- til tretti års tid. 

Den gode nyheten er at dette er en varslet krig. Den dårlige er at det var det også forrige gang. 

Dagens politikere og andre beslutningstakeres største oppgave er å sørge for at vi er så forberedt som vi kan på det vi vet vil komme.

VI TRENGER et «heimevern» i Helse-Norge. Et heimevern som jevnlig trener på å håndtere store og små kriser. Som kan kalles til tjeneste på kort varsel – uten at andre tjenester blir lagt brakk. Og som ikke blir sendt i strid utrustet med plastgafler.

For å få til dette, må det utdannes mer helsepersonell enn i dag. 

De må få lønn og arbeidsvilkår som gjør at de både velger og blir værende i yrket.

De må ha tilgang til støttefunksjoner og verktøy som står i forhold til fienden de vil stå overfor.

Og et folk som står samlet bak dem. 

Det er nå arbeidet med å forberede landet på neste krise begynner. 

Det er ikke nok å klappe. 

Det er på tide å ruste opp og gjøre klar artilleriet.