Legeforeningen bekymret: – Et slitent korps

Norske kommuneoverleger har jobbet mye overtid, også uregistrert og til dels forventet dugnadsinnsats, ifølge en kartlegging fra Helsedirektoratet

Leger i samfunnsmedisinsk arbeid (LSA), som er yrkesforeningen til kommunelegene i Legeforeningen, sendte i høst ut en egen spørreundersøkelse om arbeidsforholdene til norske kommuneoverleger. Bakgrunnen for undersøkelsen var en forespørsel fra Helsedirektoratet om innspill til hvordan man raskt kan styrke kommunelegefunksjonen i kommunene, i kjølvannet av direktoratets egen kartlegging og funn.

«Generelt mener LSA at kommunenes unnfallenhet med tanke på kontinuitetsplanlegging av den samfunnsmedisinske beredskapen er beklagelig, og at dagens situasjon dessverre er et produkt av at dette ikke har vært prioritert over år», skriver foreningen i tilbakemeldingen til direktoratet.

Ni av ti jobber mer enn de skal

Resultatene i Legeforeningens spørreundersøkelse sammenfaller med direktoratets egne funn, men det kommer også frem at kommunelegen i Vang, Marit Tuv, langt fra er alene om å jobbe mer enn hun skal.

Hele ni av ti av kommunelegene som har besvart undersøkelsen, sier de har jobbet ut over sin stillingsprosent under covid-19.

– I begynnelsen brettet vi villig opp ermene og bidro til dugnaden. Men nå har vi stått i denne krisen i nesten ett år, og vi er bekymret for belastningen over tid, sier LSA-leder Kirsten Andrea Toft til Dagens Medisin.

Tilgjengelig 24/7

På spørsmål fra Helsedirektoratet om hva som er den største belastningen for kommuneleger under pandemien, er svaret entydig og klart: arbeidsbelastningen.

Kommunelegene forteller om lite, om noe, fritid, kontinuerlig beredskapsarbeid, der man er tilgjengelig for arbeidsgiver 24/7, i måneder i strekk:

– Det å gå i stadig beredskap for en mulig positiv prøve, som kan bli varslet når som helst på døgnet, og som krever umiddelbar oppstart av smittesporingsarbeid, oppleves belastende for de aller fleste. Ofte er det bare én person som holder stand ute i kommunene: Én person som har ansvaret for smittesporing i en tid hvor bekymringen for smitteutviklingen er høy, og som samtidig skal organisere vaksinering, påpeker Toft.

Halvparten av legene som har svart på undersøkelsen, sier at kommunen deres forventet at de skulle være tilgjengelige i sommerferien, og for mange kunne ferie tilbakekalles ved behov.

– Ofte skjer denne belastningen som følge av kommunens «forventning» til sin kommuneoverlege, og uten forutgående avtaler om avklart arbeidstid eller økt kompensasjon. Avspasering etter lange arbeidsdager eller avvikling av ferie er ikke mulig når ikke andre kommuneoverleger kan overta jobben ved ens eget fravær, påpeker LSA i brevet til direktoratet.

– Kommuneoverlegene er et slitent korps. Det er mange som gir tilbakemelding om at strikken er tøyd langt, utdyper Toft overfor Dagens Medisin.

Smittesporing er flaskehalsen

Flaskehalsen er, ifølge Toft, kapasitet på testing og smittesporing når utbruddet rammer.

– Belastningen er det voldsomme arbeidstrykket som eksisterer selv uten pågående utbrudd. Det er et enormt behov for oversikt, rapportering og informasjon, samt en forventning til kommuneoverlegens allestedsnærværende beredskap.

Det store spørsmålet er: Hva kan vi (Helsedirektoratet, journ. anm.) iverksette av tiltak for nå å avlaste kommuneoverlegene?

– Dette er et spørsmål det dessverre ikke finnes mange enkle svar på, sier Toft, som mener det vil være en stor utfordring å styrke tjenesten kortsiktig.

– Mer ordnede beredskapsvaktforhold er det viktigste tiltaket for å bedre kommuneoverlegens situasjon kortsiktig. Vi får nå meldinger fra våre medlemmer om at flere kommuner nedskalerer beredskapen betydelig. Dette gjør det mye mer krevende å øke beredskapen igjen under lokale og regionale utbrudd.

Tar tid å bygge kapasitet

På litt lengre sikt mener Toft at større kapasitet er viktig i kommuneoverlegestillingene.

– Dette betyr større stillinger og flere kolleger. LSA mener det må være minimum 50 prosent kommunelegestilling i alle kommuner, 100 prosent i kommuner fra 5000 innbyggere. Men det tar tid å bygge kapasitet og kompetanse. Det er dessverre ikke en «pool» med arbeidsledige samfunnsmedisinere der ute som bare venter på å bli ansatt av kommunene. Skal samfunnsmedisinske stillinger styrkes med umiddelbar virkning, tror vi legene i hovedsak må hentes fra fastlegekorpset, der det allerede er fastlegekrise med egne oppgaver tilknyttet pandemihåndteringen.

Les også: Nå rakner det

Ikke bare enkelt med samarbeidsavtaler

Helsedirektoratet er ikke tilfreds med at bare 13 prosent av norske kommuner har inngått formaliserte samarbeidsavtaler. Særlig gjelder dette de små kommunene som bare har én lege tilgjengelig. «Avtaler om interkommunalt samarbeid må inngås der dette er nødvendig», konkluderes det i rapporten.

Interkommunalt samarbeid kan være et godt alternativ for mange kommuner, erkjenner Toft, men advarer:

– Det er ikke alltid enkelt å inngå en interkommunal avtale om kommuneoverlegestillinger når det er langt mellom kommunene, sier Toft, som selv er alene som kommuneoverlege i Alstahaug kommune på Helgeland i Nordland.

– Mange kommuner har i tillegg en kommuneoverlege som ikke jobber i full stilling, men som har fastlegepraksis i tillegg, poengterer hun.

Fornøyd med samarbeidet

Det er riktignok ikke bare dårlig nytt i spørreundersøkelsen fra Legeforeningen:

Hele 94 prosent av kommuneoverlegene har opplevd samarbeidet med kommunen om beredskap som godt. Nesten 92 prosent svarer at kommunen hadde en overordnet beredskapsplan før covid-19. 91,7 svarer at kommunen hadde en smittevernplan i kommunen før covid-19. Og 80 prosent hadde en pandemiplan.

I spørreundersøkelsen fra Legeforeningen er svarprosenten bare på 20 prosent, men Toft forklarer at den er kunstig lav fordi undersøkelsen er sendt ut til alle LSAs medlemmer, der ikke alle arbeider som kommuneoverleger. Noen er eksempelvis pensjonister eller jobber i administrative stillinger hos eksempelvis Helsedirektoratet eller Statsforvalter-embetene.