Bygg opp rehabiliteringstilbudet i stedet for å rasere det

Jeg er bekymret over at rehabiliteringstilbudet i spesialisthelsetjenesten reduseres uten at kommunene har bygd tilsvarende opp. Hvilket bosted du har bestemmer hva slags tilbud du får. Nå er det varslet ytterligere innstramminger ved at Helse- og omsorgsdepartementet har gitt alle helseforetakene i oppdrag å vurdere metodebruk med formål å sikre kunnskapsbasert praksis og redusere overforbruk. Et slikt overforbruk må i så fall være i forhold til bevilgede midler til spesialhelsetjenesten. Pasientene med manglende tilbud opplever det helt annerledes.

Muskel og skjelettlidelser er årsaken til flest sykemeldinger og uførhet, og man snakker om samfunnskostnader i størrelsesorden 255 milliarder kroner per år. Er det ikke på tide at man håndterer dette på en annen måte enn innskrenkning i tilbud?

Er det ikke på tide at politikere sentralt og i kommunene tar bladet fra munnen og protesterer?

Stor frustrasjon

Jeg jobber som daglig leder i Ryggforeningen i Norge, og mye av min arbeidshverdag går med til å ta i mot henvendelser fra ryggpasienter på telefon og e-post.

De som kontakter meg har enten ryggplager selv, eller er pårørende til noen som har det. Smerte er fellesnevner for alle, og funksjonsfall.

Frustrasjonen er stor hos de jeg snakker med, fordi de føler at de ikke blir tatt på alvor i helsetjenesten. Å trene seg frisk synes å være «gullresepten», men mange opplever at det er som å helle bensin på bålet. Profiterer du ikke på «gullresepten», er det mange som oppfatter at de får beskjed om at smertene sitter i hodet. Er det pasientene som ikke er behandlingsbare, eller er «gullresepten» ikke nok? Er den ikke tilpasset hver enkelt? Er den for lite nyansert?

Jeg tror at mange i denne pasientgruppen kunne kommet tilbake i arbeid og aktivitet dersom de hadde fått den behandlingen og rehabiliteringen de trenger raskere.

Er fastlegen og behandlere i kommunehelsetjenesten i stand til å yte dette?

Kommunene mangler ressurser

Det er 357 kommuner i Norge. 126 av dem har under 3000 innbyggere. Små kommuner mangler ressurser til å etablere og drifte et tverrfaglig helsetilbud, som mange av de med langvarige og sammensatte plager trenger.

Fastleger og fysioterapeuter i kommunehelsetjenesten gjør så godt de kan, men de mangler ressurser. Så når fastlegen sender henvisning til rehabilitering i spesialisthelsetjenesten for en ryggpasient er det fordi hen ser at pasienten trenger det, og at de ikke har ressurser til å yte tilstrekkelig hjelp i kommunen.

Alle henvisninger som fastlegene sender inn til rehabilitering i spesialisthelsetjenesten blir rettighetsvurdert av Regional koordinerende enhet (RKE). For pasienter som blir henvist til rehabilitering under ytelse J – kroniske muskel- og bløtdelssmerter, avslår allerede RKE 50 prosent av søknadene. Det vil si at de blir kastet tilbake til kommunen og fastlegen som har vurdert det til at de ikke kan hjelpe pasienten. Sånn er det i dag. Og nå skal det bli ennå verre!

Dobbelt nåløye

De som har kommet igjennom nåløyet hos RKE, og fått rett til rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, skal nå igjennom nåløye nummer to, i hvert fall i Helse Sør Øst. Nå skal disse pasientene inn til vurdering på sykehuset i tillegg, hvor legen der også skal vurdere om det virkelig er behov for tverrfaglig rehabilitering.

Er det sånn at man betviler kompetansen og vurderingsevnen til fastlegene og RKE? Eller er det kun fordi man skal spare penger?

Jeg er brukerrepresentant på en privat rehabiliteringsinstitusjon, og har fått bekreftet fra mang en pasient verdien av rehabiliteringsoppholdet og hva det betyr for veien videre.

Jeg skal ikke være en talskvinne for private rehabiliteringsinstitusjoner, men jeg er opptatt av at de som trenger rehabilitering skal få et tilbud av god kvalitet og at alle uavhengig av bosted skal få tilgang på det enten det tilbys i primærhelsetjenesten eller spesialisthelsetjenesten.

Manglende satsing

Rehabiliteringsfeltet har vært offer for manglende satsing, ressurser og samordning i årevis. Det ble også slått fast i KPMG sin evaluering av opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering for 2017 – 2019. Den ble slaktet! Opptrappingsplanen skulle gi flere ressurser til primærhelsetjenesten. Reelt sett skjedde ikke det!

I Helsedirektoratets rapport «Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten 2017-2021» slås det også fast at det var en betydelig nedgang i andelen opphold kategorisert som sykdom i muskel- skjelett og bindevev og at nedgangen i bruk av døgnrehabilitering i spesialisthelsetjenesten ikke er fulgt av en økning i antallet som mottar habilitering/rehabilitering i kommunene i samme tidsperiode.

Med manglende oppbygning av rehabiliteringstilbud i primærhelsetjenesten og en ytterligere nedbygging av tilbudet i spesialisthelsetjenesten, betyr det at misforholdet mellom behov og reell innsats bare blir større og større.

Så før tilbudet om rehabilitering nedbygges ytterligere i helseregionene etterspør jeg følgende:

Hva slags ressurser får primærhelsetjenesten i kommunene tilført for å kompensere for innstrammingen i tilbudet i spesialistehelsetjenesten?

Og er endringene som innføres kunnskapsbaserte?

Kaster bort kompetanse

Kortere rehabiliteringsopphold og mer digital oppfølging er lansert som løsninger for å sikre likeverdig tilbud til befolkningen. Er det like effektivt? Jeg mener man kan forvente at avgjørelser som tas skal være faglig forankret. Gir polikliniske tilbud og kortere opphold like gode resultater? Kan digital oppfølging erstatte rehabiliteringsopphold? Hva med de som ikke klarer å nyttiggjøre seg av det? Vil da tilbudet falle helt bort?

For at det skal fungere, må primærhelsetjenesten ha et tverrfaglig rehabiliteringstilbud etablert, og som har kapasitet, og det er en forutsetning at det er god kommunikasjon og inngåtte samarbeidsavtaler og oppfølgingsplaner med tydelig ansvarsfordeling mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten.

Så mens vi venter på opptrappingen i primærhelsetjenesten, skal man bare kaste bort verdifull kompetanse som er bygd opp i private rehabiliteringsinstitusjoner? Vil det bidra til god kvalitet og likeverdighet i behandlingstilbudet?

Ingen oppgitte interessekonflikter