Breddekompetansen må styrkes i alle indremedisinske spesialiteter

Vi trenger både spiss- og breddekompetanse, men ny spesialistforskrift har endret balansen i utdanningen. Tidligere oppnådde leger først breddekompetanse gjennom spesialiteten generell indremedisin, og mange fikk dobbeltspesialitet ved å ta en grenspesialitet i tillegg. Gammel ordning sikret dermed god breddekompetanse hos alle. Ny ordning innebærer at breddekompetansen i de tidligere grenspesialitetene er redusert. Ikke nødvendigvis fordi læringsmålene i felles del 2 er utilstrekkelige til å sikre generell vaktkompetanse, men ved at normert tid for utdanningsløpets del 2 og 3 synes å gjøre det vanskelig å opparbeide nok klinisk erfaring i generell indremedisin. Derfor kan den kliniske breddekompetansen, og evnen til å tenke helhetlig ut fra pasientens perspektiv, stå i fare for å bli svekket. Vi risikerer også at de som ikke har generell indremedisin som spesialitet, men en tidligere grenspesialitet, ikke er bakvaktkompetente i et generelt vaktlag.

Risiko

Per i dag ønsker flertallet en tidligere grenspesialitet fremfor spesialiteten «generell indremedisin». En strategi er å utdanne flere i denne spesialiteten, og i Oppdrags- og bestillerdokumentet fra det regionale helseforetaket (HSØ HF) ble alle foretak/sykehus bedt om å utarbeide «en plan som særskilt beskriver hvordan dekke behovet for tilstrekkelig antall LIS og overlegestillinger innenfor breddespesialitetene generell indremedisin og kirurgi.» For indremedisin er ikke dette en gunstig hovedstrategi av to grunner: 

1) Breddekompetanse er viktig i alle indremedisinske spesialiteter. 

2) Mangel på bredde kan føre til ulike organisatoriske problemer. 

Kompleksiteten, og kravene til kompetanse og presisjon i oppgaveløsning, gjør at flertallet av våre spesialister antagelig bør ha en tidligere grenspesialitet som hovedspesialitet. Hoveddelen av våre pasienter trenger imidlertid både spesifikk kompetanse og en helhetlig tilnærming. Det er en risiko for at liten breddekompetanse fører til at den enkelte spesialist tar ansvar kun for sin del og henviser generelle problemstillinger videre. Da vil faktorer som kan påvirke valg av behandling, som skrøpelighet, komorbiditet og grad av kognitiv svikt kunne undervurderes, og med det øker muligheten for både feilbehandling, overbehandling og overdiagnostikk. Det kan gi ressurssløsing og en fragmentert tilnærming til pasienten som blant annet Helsepersonellkommisjonen har påpekt at vi ikke har råd til. Geriatere og akutt- og mottaksmedisinere er viktige breddespesialiteter, men kan ikke erstatte breddekompetanse hos de som også driver med høyspesialisert behandling.

Betydning for organisering

Spesialisering har også betydning for organisering. Ved noen sykehus er det hensiktsmessig å organisere ulike fag sammen i en generell indremedisinsk avdeling, mens det i større virksomheter vil være mer fornuftig med en fagspesifikk organisering. Dette kan illustreres ved Akershus universitetssykehus HF der alle indremedisinske fag er representert med fagavdelinger ved hovedsykehuset på Nordbyhagen, mens det er en generell indremedisinsk avdeling ved Kongsvinger sykehus. Vi trenger en spesialistutdanning som sikrer at alle indremedisinske spesialister får nok breddekompetanse til å være bakvaktkompetente ved ulike sykehus i landet. Samtidig kan spesialister i generell indremedisin, og definitivt også geriatere, spille en rolle i å ivareta breddekompetansen og en helhetlig tilnærming til pasienter, både i generelle indremedisinske og i fagspesifikke avdelinger, i samarbeid med øvrige organspesialister. Dette er heller ikke til hinder for at foretak/sykehus kan stille tilleggskrav om en mer organspesifikk spesialitet for å være vaktkompetent i det enkelte vaktlag.

Mer spesifikt vil vi spille inn to alternativ som kan sikre breddekompetanse: 

1) Utdanningsløpet, inkludert felles del 2, revideres og utvides slik at det sikres en bedre og mer formalisert breddeutdanning med tilstrekkelig tid til å oppnå nødvendig generell erfaring i alle indremedisinske spesialiteter. Forslaget innebærer liten risiko fordi legene oppnår kompetansen mens de er i arbeid. 

2) Gjøre det enklere og mer attraktivt å ta to hovedspesialiteter (generell indremedisin pluss en tidligere grenspesialitet) ved å redusere betydelig kravet om minst 3 år og 3 måneder i utdanningsstilling i spesialitet nummer to, slik at godkjenning av spesialitet nummer to først og fremst knyttes til oppfyllelse av læringsmål. 

Vi håper Helsedirektoratet tar tak i disse problemstillingene i sin gjennomgang av spesialiseringsløpene.

Signert: 

(Alle fra Akershus universitetssykehus HF:)

Divisjonsdirektør Erik Borge Skei, Medisinsk divisjon

Avdelingsleder Irene Grundvold, Hjertemedisinsk avdeling

Avdelingsleder Anne Edvardsen, Lungemedisinsk avdeling

Avdelingsleder Frode Eidset, Gastromedisinsk avdeling

Avdelingsleder May Granly, Nyremedisinsk avdeling

Avdelingsleder Jan Erik Berdal, Infeksjonsmedisinsk avdeling

Avdelingsleder Ellen Elisabeth Brodin, Hematologisk avdeling

Avdelingsleder Marte Christine Rognstad Mellingsæter, Geriatrisk avdeling

Avdelingsleder Jacob Andreas Winther, Endokrinologisk avdeling

Avdelingsleder Silje Bakken Jørgensen, Akuttmedisinsk avdeling

Avdelingsleder Mona Morland, Medisinsk overvåkning

Avdelingsleder Erlend Grønningen, Medisinsk avdeling Kongsvinger

Ingen oppgitte interessekonflikter