Bør barselomsorgen prioriteres opp?

I ET DEBATTINNLEGG i Dagens Medisin hevder leder Aïda Leistad Thomassen og nestleder Cecilia Ingulstad i organisasjonen Barselopprøret at «måten som sykehusene finansieres på i dag, gjør at barselomsorg blir både ulønnsomt og usynlig», og «uten grunnlag for ISF-refusjon tjener sykehusene ikke penger på barselomsorgen».

Lønnsomhet betyr vanligvis at et selskap genererer profitt. Norske sykehus drives som non-profit-helseforetak, og har ikke lønnsomhet som mål. Derimot skal de drives innenfor bevilget budsjett. Det er derfor ingen grunn til at barselomsorgen eller andre tiltak i helseforetakene skal være «lønnsomme».

SYKEHUSFINANSIERING. Barselomsorg er en del av fødselsomsorgen og finansieres, som andre sykehustjenester, gjennom basistilskudd på 60 prosent og refusjoner for innsatsstyrt finansiering (ISF) på 40 prosent. Foretaket får refusjon for hvert sykehusopphold, ikke for deltjenester som for eksempel forløsning og barseltjenester. Det finnes ikke refusjoner for deltjenester, for eksempel barselomsorg.

Thomassen og Ingulstad synes å mene at ISF-refusjon per fødsel, inkludert barselomsorg, er for lav fordi den ikke fanger opp aktivitet som inngår i barselomsorg. Beregning av refusjonenes størrelse er imidlertid basert på sykehusets regnskaper, og ingen kostnader blir utelatt. Kostnadene ved fødsel kan variere fra fødsel til fødsel og fra sykehus til sykehus. ISF-refusjonene er basert på gjennomsnitt, og vil derfor ikke være «korrekt» for den enkelte fødsel.

USYNLIG I STATISTIKKEN? Det kan tenkes at det er feil i beregningen av refusjon for fødsler, men Thomassen og Ingulstad har ikke fremlagt data som viser dette. Beregningene oppdateres hvert år, og eventuelle feil kan justeres.

Thomassen og Ingulstad hevder at «sykehusene fører statistikk over aktivitet, men helt grunnleggende deler av barselomsorgen kommer ikke inn i statistikken, som for eksempel ammeveiledning».

Det er uklart hvilken statistikk innleggsforfatterne har i tankene. Alle ansatte, også i fødeavdelinger, inngår i sykehusenes lønnsregnskaper som brukes når ISF-refusjonene skal beregnes.

ISF-REFUSJONENE. Thomassen og Ingulstad hevder at «en justering av ordningen med en lavere ISF-andel, slik helseministeren presenterte i Klassekampen, ikke vil bidra til å endre premissene».

Regjeringen har økt basisfinansieringen til 60 prosent og redusert ISF-andelen tilsvarende til 40 prosent med virkning fra 1. januar 2023. ISF-refusjonene skal delfinansiere sykehusets kostnader, og er ikke ment som prioriteringssignaler. I den grad sykehusene bruker refusjonene i prioritering, blir signalene svekket når ISF-andelen går ned – fordi alle refusjonene får samme relative reduksjon. Den økte basisfinansieringen vil neppe bety mye for sykehusenes prioriteringer, men effekten går den vei Kjerkol angir.

Misnøye med finansiering av fødselsomsorgen har vært omtalt også av nrk.no, der det hevdes at «sykehuset tjener mindre på en «normal fødsel», enn en fødsel som innebærer keisersnitt». Dette er selvfølgelig tilfelle fordi keisersnitt er mer ressurskrevende. Like naturlig er det at for eksempel hjertetransplantasjon er «bedre betalt» enn keisersnitt.

PRIORITERING – OG PRINSIPPER. Helseforetakene står relativt fritt til å prioritere innenfor de budsjettene de har, og de kan derfor sette mer ressurser inn i barselomsorgen dersom prioriteringskriteriene skulle tilsi dette. Dersom sykehus velger å bruke mer ressurser innenfor fødselsomsorg, vil dette fanges opp i DRG-systemet med den følge at ISF-refusjonene øker i senere år.

Prinsippene for prioritering i norsk helsetjeneste er nedfelt i prioriteringsmeldingen. Hovedkriteriene er alvorlighet, kostnad og effekt. Disse tallfestes i metodevurderinger. Når Thomassen og Ingulstad mener at barselomsorgen bør få mer ressurser, burde de gjennomføre en metodevurdering for å begrunne sine krav. Barselopprøret oppfordrer på sin nettside kvinner til å fortelle om negative opplevelser i barselperioden, og oppfordringen har blitt hørt. En nyttig metodevurdering krever imidlertid mer enn negative pasienthistorier samlet på en nettside.

UTFORDRINGENE. Norge generelt, og helsetjenesten spesielt, står overfor utfordringer knyttet til personellmangel, flere gamle, ny og kostbar teknologi – og ikke minst Ukraina-krigen. Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) forberedte oss i sin sykehustale på tøffere prioriteringer enn vi har vært vant til. Jeg tror hun har rett. Dersom vi skal få mest mulig helse ut av de store ressursene, inklusive jordmødre, i norsk helsetjeneste, bør vi hele tiden skjele til de tre bærende prioriteringsprinsippene. Derfor bør politikerne også våge å stå fast på prinsippene og ikke gi etter for pressgrupper.

Dersom de fødende prioriteres opp, blir andre grupper prioritert ned. Derfor er prioritering av fødende noe som angår oss alle. Ammeopprørerne rapporterer om mangler ved ammeomsorgen, men det samme gjelder for eksempel eldreomsorgen og psykisk helsevern. Etter mitt syn bør prioriteringer styres av vedtatte prinsipper og ikke av protestgrupper.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren har mottatt lønn, honorar, måltider, reisestøtte og gaver fra en lang rekke offentlige institusjoner og private for-profit og non-for-profit-institusjoner.