Medisinstudenten har fem tips til hvordan mentorprogrammer bør rigges

BODØ (Dagens Medisin): Elise Pauline Skjevik (27) studerer medisin på sjette året og har nettopp fått publisert en artikkel basert på en studie der hun har sammenlignet ulike gruppebaserte mentorordninger i både inn- og utland.

– Det finnes masse forskning som viser at det å ha en mentor kan ha mange fordeler, i form av personlig støtte og for utvikling av studentens egen profesjonelle identitet. I løpet av de seks årene på medisinstudiet skal studentene forberedes på å tre inn i legerollen, og det er ikke det samme som legetittelen. Kommunikasjons- og refleksjonsferdigheter er en viktig del av utdanninga, minner hun om.

Undersøkte mentorordninger
Det var forskerlinja ved Universitetet i Tromsø (UiT) som ble Skjeviks inngangsport til masteroppgaven om mentorordninger for medisinstudenter.

– Jeg ville få en oversikt over hva som finnes av ulike mentorordninger rundt omkring i verden. Jeg søkte i databaser og fant artikler som beskriver de ulike programmene og evalueringene som er gjort av dem. I tillegg så jeg på formålet, hvem som er studenter og mentorer og varighet av de ulike programmene.

I forlengelsen av masteroppgaven har Skjevik publisert en systematisk review som er spisset inn på gruppebaserte mentorordninger, som jo er det som praktiseres på universitetene i Tromsø og Bergen.

De 20 inkluderte studiene i artikkelen beskriver 17 forskjellige gruppeprogrammer for medisinstudenter i sju land. Programmene var forskjellig strukturert og brukte en rekke metoder for å oppnå målene knyttet til faglig utvikling og evalueringstilnærminger.

– Til tross for at de ikke er så mange, er dataene oppsiktsvekkende støttende til å mentorere studenter i grupper, skriver Skjevik i konklusjonen.  

Fem anbefalinger
Baser på funnene, har Skjevik i «Group mentorship for undergraduate medical students—a systematic review» listet listet opp fem anbefalinger til organisering av mentorprogrammer som hun håper universitetene som tilbyr medisinutdanning vil implementere.

– I Tromsø vet jeg de har sett på artikkelen og signalisert at de vil støtte seg på funnene, sier hun.

1. Mentorordningen bør være langsgående og godt integrert i studiet.
2. Det bær være obligatorisk oppmøte for studentene.
3. Mentorene bør helst være erfarne leger
4. De som skal være mentorer bør få god opplæring før de starter, som et introduksjonsprogram, slik at de vet hva de går til. I tillegg bør det være en form for veiledning av veilederne underveis, gjerne i form av at mentorene møtes jevnlig og deler erfaringer med hverandre.
5. Det kan være fornuftig å tilby mentorene en form for kompensasjon, enten av økonomisk art eller at mentoreringen blir en del av stillingsinstruksen ved universitetet

– I Canada har mentorene en egen tittel, «Osler Fellow», som gir litt status og kan være med på å motivere dem, forteller hun.

Drømmen er å bli kirurg
Kullet til Skjevik består av 23 studenter, som fikk presentert sin forskning foran publikum i Stormen bibliotek i Bodø i september.

De har benyttet seg av den såkalte «Bodøpakken», som gir UiT-studenter muligheten til å ta femte og sjette året fra i Bodø.

– Vi er ikke så mange som de er i Tromsø og får tett og god oppfølging av legene som underviser oss, sier hun.

Femte året hadde hun praksisen sin dels i sykehuset, dels i kommunehelsetjenesten og dels i psykiatrien. Sjette året tilbringer hun for tiden på nevrologisk avdeling ved Nordlandssykehuset.

– Jeg kommer fra Fauske og synes det er veldig fint å ha muligheten til å ta praksisen min her og i nærheten av familien.

Men drømmen er kirurgi, noe hun fikk en smakebit på i sommer da hun jobbet med midlertidig lisens ved kirurgisk og ortopedisk klinikk på Nordlandssykehuset.

– Jeg har alltid vært fascinert av kirurgi og ortopedi, men jeg holder fremdeles alle dørene åpne, oppsummerer hun.