Tillitsbristen i sykehusene krever lederskap

Streiken i sykehusene er over. Partene venter på Rikslønnsnemndas kjennelse. Men ved for mange sykehus, fortsetter en situasjon med dårlig stemning og lav tillit mellom ansatte og ledelse.

Dårlig stemning under intense faser av et lønnsoppgjør kan forventes, men dårlig stemning og lav tillit i de lange periodene mellom lønnsoppgjør, betyr dårlig arbeidsmiljø, lavere motivasjon, og til syvende og sist rammer klimaet pasientene.

At partene selv ikke har kraft til å løse dette, viser at sykehus-Norge har et problem.

Da må øverste leder ta ansvar for å se problemet, analysere det og ta grep. Og hvis noen var i tvil, er det helseminister Bent Høie (H) som er sykehusenes øverste sjef. Så langt har Høie nøyet seg med å skrive et svakt debattinnlegg om saken. Men sakens alvor krever nå lederskap langt utover bloggskriving.

Under streiken var det mange som ville ha Arbeiderpartiet og meg til å ta stilling til selve streikegrunnlaget. Det forstår jeg godt, og vi har fulgt streiken og argumenter fra begge sider nøye. Likevel har vi holdt fast ved det som er en klok norsk tradisjon: Det er partene i arbeidslivet sin rett og plikt å forhandle om lønns- og tariffspørsmål, ikke Stortinget. Jeg har i løpet av årene mine på Stortinget fått mange «tilbud» om å fravike dette prinsippet, og jeg har sagt nei hver gang. Det var etter min mening også riktig denne gangen.

Konflikten løftes nå inn på den enkelte sykehusavdeling

Rikslønnsnemnda vil fatte en avgjørelse som partene må og skal forholde seg til. Men to alvorlige og vedvarende forhold i konflikten er gjentatte ganger meldt ut i det offentlige ordskiftet: lite tillit og forskjellige virkelighetsoppfatninger. Dette kan man ikke løse gjennom vedtak. Derfor er de ledelsesmessige utfordringene for sykehus-Norge nå betydelige. Sykehusene kan ikke ta time-out. Driften går døgnet rundt. Arbeidsplaner må settes opp. Slik løftes tillitsbrist og forskjellige virkelighetsoppfatninger ut på den enkelte sykehusavdeling.

Jeg har tillit til at både ledere og ansatte vil håndtere dette på en profesjonell måte. Men man skal ikke være rakettforsker for å forstå at etter ukene i høst, vil dette også by på mange utfordringer. Ventetider har økt under streiken og operasjoner er kansellert. For å ta igjen dette etterslepet, må ansatte og ledere samarbeide. For lite tillit og forskjellig virkelighetsforståelse er en dårlig start på denne jobben.

Helseministeren bør invitere til samtaler

Jeg mener helseministeren ikke kan sitte stille og se på dette. Bent Høie bør invitere partene til samtale om hva som nå skal til for å bygge opp ny tillit og en felles forståelse av de faktiske forholdene. Helseministeren er både eier og øverste leder av sykehusene. Ansvaret som følger av det, kan han ikke sende fra seg.

Felles virkelighetsforståelse

Når det oppstår «parallelle virkeligheter» i sykehusene, har vi et problem. Partene har forskjellig faktaopplevelse og mistror hverandre. På politisk side er regjeringen opptatt av å legge frem tall og statistikk som viser at tilstanden ved norske sykehus er utmerket. Fra andre aktører – inkludert deler av Legeforeningen – er bildet det motsatte: Sykehusene styres med «New Public Management» og «Hard HR», og det er pasientene som er taperne når «pengene rår», sies det. Det samme gjelder diskusjonen om selve streikegrunnlaget. Akademikerne viser til erfaringene ved enkeltsykehus og fremholder dette som et skrekkeksempel. Arbeidsgiversiden melder tilbake at påstandene er grunnløse.

Første bud når tillit skal bygges, er å bli enige om hva man er uenige om. Og virkelighetsbeskrivelsen må i størst mulig grad bli omforent. Slikt arbeid tar ofte tid. Og man må ha dialog. Det er godt sagt at vi skriver oss fra hverandre og snakker oss sammen.

Et viktig bidrag fra Regjeringen vil være langt større åpenhet om de faktiske forholdene helsepersonell arbeider under. Dette gjelder kvalitetstall og reelle ventetidstall. Vi trenger også mer edruelighet med presentasjon av egne budsjett-tall. I de siste årenes statsbudsjett har regjeringen brukt uttrykket «største budsjetterte aktivitetsvekst i sykehusene» i alle sine pressemeldinger. Stikkordet er «budsjetterte». De har jo ikke vært villig til å betale for økt aktivitet. Mye av dette har måtte skje gjennom økt effektivisering og innsatsstyrt finansiering.

Jeg er selvsagt ikke mot økt produktivitet, men jeg er mot at en regjering påstår det er egen fortreffelighet, ikke omstilling gjennomført av sykehusene selv, som er årsaken til at resultatene oppstår.

I Klassekampen forrige helg viste jeg til at vi i vårt partiprogram vil foreslå økt bruk av rammefinansiering av sykehus, forsøk med kun rammefinansiering ved ett eller flere sykehus og likestilling av kvalitet og økonomi i styringen av sykehusene. Sammen med en rekke andre forslag som trekker i denne retningen, vil kvalitet, fagene og pasienter få større plass enn i dag.

Friske penger til ventetidsprosjekter må på plass

Regjeringen bør også signalisere at den vil stille opp med rause pakker til sykehusene som vil starte prosjekter for å kutte køene. Prosjektene må avklares på det enkelte sykehus og må selvsagt være frivillige for helsepersonell å delta i. Men jeg vil sterkt oppfordre alle om ikke å la pasientene vente lenger enn høyst nødvendig. Da må alle parter nå bidra.

Helseministeren eier sykehusene og har det øverste lederansvaret. Måneder og år fremover med dårlig arbeidsmiljø og lav tillit er totalt uakseptabelt. Jeg setter pris på at helseministeren blogger om saken, men forventer mer lederskap enn det.