Nå slutter vi rekkene

Vi står i en nasjonal krise. Vi vet ikke hvordan konsekvensene blir. Vi vet ikke hvor lenge det vil vare. Og fremfor alt vet ingen hva som er den optimale håndteringen, for ingen, absolutt ingen, har håndtert en Covid-19-pandemi før.

Våre ledere er tvunget til å ta beslutninger med svært vidtrekkende konsekvenser på meget usikkert grunnlag. Det misunner jeg dem ikke. Nå trenger de faktisk vår lojalitet og vår respekt.

Ikke at det ikke skal være lov å diskutere. I krisetider trengs naturligvis mer enn noen gang en opplyst debatt som grunnlag for gode beslutninger. Gode ledere lytter til en slik debatt, og lar seg korrigere av saklige motforestillinger. Det er i tider som dette at demokratiet skal bestå sin prøve. Vi trenger å diskutere hva som er en optimal strategi for pandemibekjempelse og hvordan alle de negative ringvirkningene best skal motvirkes. Vi trenger å diskutere prioriteringer i en krisetid. Vi trenger å diskutere hvordan vi skal unngå at besøksforbudet til sykehus og sykehjem rammer for hardt. Vi trenger å diskutere hvordan vi nå best skal få ivaretatt alle dem med akutte sykdommer som ikke er Covid-19-relatert. Vi trenger å diskutere hvordan vi skal klare å utdanne brukbare leger, sykepleiere og andre helseprofesjonsgrupper dersom forbudet mot pasientkontakt skulle bli langvarig. Og ikke minst trenger vi å diskutere hvordan vi skal få ivaretatt skrøpelige hjemmeboende som man nå knapt tør tenke tanken på å legge inn i sykehus uansett hvor syke de er. Og selvfølgelig mye mer.

Men mindre enn noen gang trenger vi nå skråsikre besserwissere som forteller oss at tiltakene «åpenbart er alt for strenge» eller «åpenbart er helt utilstrekkelige». Ingen ting er «åpenbart» nå – det ligger i sakens natur. La våre ledere få saklige og velbegrunnede innspill, men spar både dem og oss for innspill som insinuerer inkompetanse, uredelige motiver eller skjulte agendaer.

Jeg har vært helsepolitisk aktiv i noen år, og har hatt mang en høne å plukke med helseministre, helsedirektører, foretaksdirektører og andre av helsevesenets toppledere. Jeg kan kjenne på fristelsen til å bruke erfaringer fra koronakrisen til virkelig å få understreket noen overordnede helsepolitiske poenger. Men det er en tid for alt. Når krisen er gjennomlevd, skal vi selvsagt diskutere både det ene og det andre – også i lys av det som koronakrisen til da vil ha lært oss.

Men ikke nå. Nå har vi de sykehusene, de fagfolkene, de strukturene og de lederne vi har. Nå er det ikke tiden for langsiktige, prinsipielle diskusjoner eller «hva var det jeg sa»-resonnementer. For en stund sier vi som i Hakkebakkeskogen at «gjort er gjort og spist er spist», og så legger vi alle ryggen til, løfter i flokk og går i takt når våre ledere roper «gå»!