Om å slakte et sykehus

Nina Fosen er «prosjektleder for medvirkning i konseptfase Aker og Gaustad» i Oslo universitetssykehus (OUS). Tittelen er dessverre talende. Ikke fordi den er dekkende men fordi den er ufrivillig avslørende og ironisk. Sykehusledelsen turer frem med en prosess som vil forringe kvaliteten på pasientbehandlingen, skade viktige fagmiljøer og representere sløsing i milliardklassen. Vi som advarer mot dette vet faktisk noe om hva syke mennesker trenger, vi driver sykehuset fra dag til dag, behandler pasienter, samhandler med kommunen, trøster, lindrer og pleier etter beste evne. Joda, vi får være med på noen «prosesser», sitte i noen fokusgrupper, og skrive noen høringsuttalelser. Men når vi mener noe om de store og viktige tingene, som f.eks. slakting av Ullevål som et av Norges største og viktigste akuttsykehus, da får vi høre at toget er gått. Supplering av det magre og ufullstendige utredningsarbeidet som foreligger er uønsket.

I stedet for å høre på dem som kunne opplyst saken, ansetter sykehusledelsen en «prosjektleder for medvirkning» med bakgrunn i konsulentbransjen. Hennes konsulentfirma har allerede tjent godt på å selge sykehusledelsen luftige idéer, og nå er hun trukket inn i direktørens store og dyre stab for å fullføre verket.

Ukritisk teknologioptimisme
Hennes forsøk på å forsvare OUS’ planer om å legge ned Ullevål og erstatte sykehuset med to bygninger på størrelse med Oslos rådhustårn, plassert i inngangsområdet til Rikshospitalet, bærer som ventet preg av ukritisk teknologioptimisme (1). Det er ingen som betviler at medisinsk teknologi vil utvikle seg og få økende betydning. Men det er dessverre typisk for dem med begrenset bakkekontakt at de overvurderer i hvilken grad teknologien vil kunne erstatte omsorg og tid. Man ser for seg en industriell modell for sykehusdrift, der pasienten kommer inn med en klar bestilling, får fikset feilen og «leveres» ferdig til avhenting. For noen pasienter er også en slik modell fin – ingen grunn til å være lenger på sykehuset enn nødvendig når man vet hva som skal til! Problemet er bare at potensialet for den type effektivisering langt på vei er hentet ut. For de fleste pasientene kommer ikke inn med en klar bestilling. De feiler flere ting på en gang, de har uklare symptomer, det trengs tid å finne ut hvordan de kan hjelpes og det tar tid før de kommer seg. Derfor har alle sykehus der man har trodd at ny og avansert teknologi skulle gjøre senger overflødige ført til kritisk mangel på nettopp sengeplasser. Vi har sett det på nye St.Olavs Hospital i Trondheim, vi har sett det på AHUS på Lørenskog, og vi har sist sett det på det splitter nye Sykehuset Østfold på Kalnes der man allerede er i ferd med å bygge om enkeltrom til dobbeltrom (2).

Utgifter skyves over på kommunene
Fosen forventer bedre samhandling med kommunen. Hvis noen skulle tro at «samhandling» i denne konteksten betyr samarbeid, må jeg skuffe dem! «Samhandling» er blitt et skjønnmalende uttrykk for det å skrive pasientene fortere ut til behandling i kommunal regi, eller helst unngå at de legges inn i det hele tatt men i stedet kommer direkte i kommunenes varetekt. En slik strategi følges allerede i dag, og innebærer 1) å skyve betydelige utgifter over på kommunene, og 2) å frata pasienter sykehusbehandling vi vet at de ville hatt nytte av. Fosens oppskrift er at sykehuset skjerper sin aggressive politikk for ansvarsfraskrivelse ytterligere. Det burde hun i redelighetens navn ha fortalt pasientene og kommunepolitikerne i klartekst.

Nina Fosen hevder videre at diskusjonene om hvilken plass teknologien og «samhandlingen» skal ha er uavhengig av spørsmålet om lokalisering. Det stemmer ikke. Sykehustomten på Ullevål er romslig, flat og godt egnet for sykehusbygg, og gir derfor fleksibilitet når man etter hvert erfarer at det nye sykehuset er prosjektert med for få senger. Tomten på Gaustad er trang og gir ekstremt dårlig fleksibilitet. En eventuell bygging der vil gi dyre og dårlige løsninger som man må leve med på ubestemt tid, og med minimale muligheter til å korrigere kursen.

Uklart sagt er uklart tenkt
Det kanskje mest interessante med Nina Fosens innlegg er at hun ikke motsier de etter hvert godt underbygde påstandene om at bygging på Gaustad vil bli mange milliarder dyrere enn fornying på Ullevål. Nei, hun peker i stedet på det velkjente forhold at i det lange løp er det driften som koster. Hun mener følgelig at det nye sykehuset på Gaustad skal bli så billig å drive at det forsvarer den høye prisen. Hvordan dette skal skje, er mer enn uklart. Det begrunnes med velkjente men dessverre hule fraser om å «samle regionale og spesialiserte funksjoner» «ta ut effektene av kompetanse» og «legge til rette for en moderne bygningsmasse som understøtter dette». Det er bekymringsfullt når folk med stor makt over befolkningens fremtidige helsetilbud uttrykker seg så vagt. Vi kjenner sporene fra da OUS ble fusjonert. Det var ikke måte på hva som skulle spares ved at angivelig dobbeltarbeid skulle elimineres og alt skulle bli mer strømlinjeformet og rasjonelt. Vi vet hvordan det gikk. Det meste ble vanskeligere, mer tungrodd og dyrere, helt i pakt med de gjengse internasjonale erfaringene med sykehusfusjoner (3). Vi vet også at konsulentselskapet McKinsey den gang fikk mellom en halv og en milliard for å selge dårlige råd dyrt (4). Nå er et nytt konsulentfirma hentet opp av hatten, og en av dets medarbeidere hentet over til OUS - formodentlig for å fullføre det McKinsey aldri fikk till.

Jeg er ikke beroliget.

Litteratur

1. Fosen N. Fremtidens OUS. Dagens Medisin 15.10.2018.
2. Melkerud AG. Vi gjør hva vi kan for å forbedre oss. Sykehuset Østfolds nettsted 1.10.2018.
3. Wyller TB. Profesjonalisme eller managerialisme? Intervju med Soki Choi. I: Haukelien H, Wyller TB, red. Ny helsepolitik - det finnes løsninger. Oslo: Dreyer, 2018: 125-32.
4. Slagstad R. Helsefeltets strateger. Tidsskr Nor Legeforen 2012; 132: 1479-85.