Fastlegekrisen er hele helsetjenestens krise

Fastlegeordningen er i krise, slik det nylig er blitt godt beskrevet blant annet av Ivar Thomsen & Arnulf Heimdal (1), av Christian Nelson (2) og ikke minst av «trønderopprørerne» (3). Det bør bekymre fler enn fastlegene selv. Et sammenbrudd i fastlegeordningen vil få store negative ringvirkninger for hele helsetjenesten. Jeg etterlyser sterkere gjensidig solidaritet mellom fastlegene og ansatte både i kommunene og i sykehusene. Alle står oppe i den samme grunnleggende krisen.

Fastlegenes umiddelbare problem er at de nedlesses i arbeid. Rett nok har fastleger alltid arbeidet mye. Men nå skjer to ting: I tillegg til at deres arbeidsoppgaver øker ytterligere, avtar deres autonomi og mulighet til å styre sin egen arbeidshverdag. Dette er et nøkkelpunkt, for nettopp autonomien, muligheten til å være «herre i eget hus», er noe som har gjort de lange arbeidsdagene akseptable for mange fastleger, slik Øyvind Stolpe Sivertsen nylig påpekte i Tidsskriftet (4).

Tapet av autonomi og påføringen av mer arbeid henger nøye sammen. Pådriveren for begge deler er helseforvaltningen, som kjennetegnes av stor tro både på detaljstyring og på produksjon av stadig flere administrative oppgaver. Spredte eksempler er et ekstremt innviklet regelverk for førerkortvurderinger (uten dokumentasjon for at det fører til bedre trafikksikkerhet), attestasjon til videregående skole ved sykdom, og et NAV som må ha svar på stadig mer intrikate og nesten injurierende spørsmål (uten dokumentasjon for at det hjelper på sykefraværet).

Det at fastlegeordningen ble så vellykket som den har vært, samtidig som den var bygget på et legekorps med så mye autonomi som fastlegene til å begynne med hadde, har åpenbart vært provoserende for politikkutformende byråkrater (for å låne en formulering av Rune Slagstad (5)). Og at vår helseminister, i likhet med sine forgjengere fra Arbeiderpartiet, helst ikke gjør noe som kunne komme til å mishage byråkratiet, er jo allerede demonstrert utallige ganger.

Fastlegekrisen henger nært sammen med krisen i sykehusene. Da samhandlingsreformen ble innført, var det til applaus fra noen få allmennmedisinske ideologer. De trodde at nå skulle primærhelsetjenesten endelig styrkes og få mer autoritet, på bekostning av de «griske» sykehusene som angivelig hadde lagt på seg som gjøkunger. Primærhelsetjenesten skulle sågar få drive egne «mini-sykehus» i form av «helsehus», kommunale akuttsenger o.l.

Men det ble ingen primærmedisinsk fest. Hele primærhelsetjenesten lider under et sykehusvesen som strupes. Pasientene kastes ut tidligere, med krav om fastlegens oppfølging av komplekse tilstander i en fortsatt ustabil fase. Og de legges inn senere, med krav om at fastlegene skal ha gjort alt klappet og klart på forhånd. Kort sagt: Fastlegens følelse av å være sykehusenes sekretærer er blitt forsterket. Både fastleger, kommuneansatte og sykehusansatte taper autonomi i et system der pasientenes sendes som pakkepost – nesten utelukkende styrt av hardtslående økonomiske incentiver. Og da det kom til stykket var det ikke særlig stas å få det medisinske ansvaret for kommunale akuttavdelinger der du har svært begrensede ressurser til å finne ut om den gamle pasienten falt fordi hun har sepsis eller fordi hun snublet.

De samme helsebyråkratene som tar fra fastlegene herredømmet over egen arbeidshverdag og lar dem få delegert stadig nye oppgaver de ikke har bedt om, tror på myten om de dyre sykehussengene, tror på økonomiske kvasi-markedsmekanismer for å styre faglige spørsmål, og har de samme våte drømmene om det sengeløse sykehus. Det lider pasientene under, det lider de ansatte i sykehusene under, det lider primærhelsetjenesten under, og det lider fastlegene under.

Fastlegeordningen har vært bra for mange pasienter. Men den har ikke vært perfekt. De eldste med de mest sammensatte helseproblemene og den mest uttalte polyfarmasien har noen ganger kommet dårlig ut. Det er synd, for er det noen gang i livet man virkelig kunne ha nytte av en stabil og god fastlegekontakt, er det når man er gammel og skrøpelig og feiler mange ting på en gang. Men i denne fasen slutter mange pasienter å oppsøke fastlegen sin selv. I verste fall forfaller helsetilbudet da til en farmakologisk suppe med sykehuslegene som enøyde pushere, multidoseapotekene som godt betalte pilletellere, hjemmesykepleierne som stressede kurerer og fastlegene som passive formidlere av multidoselister. Uten at noen tar faglig helhetsansvar, enn si følger opp pasienten klinisk.

Noen fastleger har altså dører å feie for. Men skal de klare det, må de i hvert fall være nok av dem, og de må få konsentrere seg om det som faktisk har betydning for pasientenes helse og ikke pålegges andre oppgaver.

Det at vi dypest sett alle er rammet av den samme krisen, burde være en inspirasjon til å løfte i flokk. Helsetjenesteaksjonen (6) arbeider på overordnet plan for at både sykehus, fastleger, sykehjem, psykiatri osv. skal få finne tilbake til helsetjenestens tradisjonelle verdigrunnlag. Det verdigrunnlaget som setter pasienten i sentrum – ikke bare som en politisk floskel – men i virkeligheten. Det må bety begrensning av byråkrativeksten og av byråkratiets makt, og større tillit til at faglig sterke og autonome helsearbeidere i større grad får styres av sin egen fagetikk og sine egne faglige kodekser – til pasientenes og helsetjenestens beste.

Litteratur

1. Thomsen I, Heimdal A. Norges mest populære helsetjeneste er i ferd med å rakne. Aftenposten 10.7.18.
2. Nelson C. Ønsker helseministeren seg svenske tilstander? Aftenposten 20.7.18.
3. Sundby H, Elgsæter IS, Grønseth IM, red. Håndbok om fastlegeordningen. Beslutningsstøtte til dugnaden for en ordning i krise.
4. Sivertsen, ØS. Minoritetslege. Tidsskr Nor Legeforen 2018; 138: 985.
5. Slagstad R. Helsefeltets strateger. Tidsskr Nor Legeforen 2012; 132: 1479-85.
6. Haukelien H, Wyller TB, red. Ny helsepolitikk – det finnes løsninger. Oslo: Dreyer, 2017.

Kommentarfunksjonen er stengt.