Tre pluss og tre minus?

En ny regjering er på plass med sin politiske plattform. Det første som slår en er hvor mye som består av diffuse formuleringer og gode ønsker - men slik er kanskje politikkens vesen? Innimellom er det likevel noen helt konkrete punkter som gir oss muligheten til å ane omrisset av de neste årenes helsepolitikk. Noe er positivt og noe er negativt. Jeg har prøvd å plukke ut de tre mest positive og de tre mest negative punktene.

Pluss: Fjerne kommunal medfinansiering
Dette tekniske og kjedelige begrepet har ikke fått mye oppmerksomhet i valgkampen. Kort fortalt betyr det at kommunene må betale når deres innbyggere blir innlagt på sykehus. Det er en forferdelig ordning som fører til diskriminering av eldre og andre svake pasientgrupper, byråkrativekst og forsterket svarteperspill om pasientene. I regjeringserklæringen står det utvetydig at ordningen skal bort. Kommunenes sentralforbund har allerede signalisert at de synes Høie bør løpe fra dette valgløftet. Alle gode krefter bør sørge for at han ikke blir levnet noen sjanse til det. Dette valgløftet er Høies aller viktigste, og det må oppfylles – raskt!

Pluss: Større statlig økonomisk ansvar for eldreomsorgen
Delingen av helsetjenesten mellom stat og kommune har ført til utallige problemer, slik Helsetjenesteaksjonen og flere eldreorganisasjoner nylig har beskrevet. Det kommunale selvstyret har i mange år vært brukt som vikarierende argument for ikke å gjøre noe med uverdige forhold. Regjeringserklæringen kunne med fordel vært mye klarere på dette punktet. Likevel er det positivt at noen endelig våger å pirke borti denne verkebyllen, så regjeringen må få et pluss for det!

Pluss med forbehold: Legge ned de regionale helseforetakene
Dette samsvarer med Helsetjenesteaksjonens krav, og er slik sett en god ting. Men det er meget foruroligende at regjeringspartiene ikke skriver ett ord om hva de vil ha i stedet. De regionale helseforetakene (RHFene) bør legges ned først og fremst fordi de er instrumenter for en styring av sykehusene som om de var private, profittjagende konserner. Hvis akkurat samme styringsideologi blir videreført, bare uten det regionale leddet, har vi ikke vunnet stort. Det kan i verste fall føre til enda større avstand mellom fotfolket og de som styrer.

Avskaffelse av RHFene må brukes som en brekkstang for å få sykehusenes verdigrunnlag tilbake: De er der for pasientenes skyld, fagfolkene må styre i det daglige, politikerne må styre i det overordnede og stå til ansvar for det, og glavalaget imellom må vekk! Jeg velger inntil videre å håpe at avskaffelse av RHFene kan bli et første skritt på en slik vei.

Minus: Øke ISF-andelen
Igjen et teknisk begrep som ikke sier folk stort. ISF betyr "innsatsstyrt finansiering", og innebærer at sykehusene får betalt per diagnose. Noen diagnoser er bedre betalt enn andre. Til nå har 30% av sykehusenes budsjett vært fastsatt på denne måten; den nye regjeringen vil øke til 50%.

Få ordninger har vært så ødeleggende for fagligheten, så byråkratidrivende og så skadelig for samarbeidet avdelingene imellom som ISF-systemet. Det fremmer triksekulturen, gjør ferdigheter i strategisk diagnosesetting viktigere enn ferdigheter i pasientbehandling, det fører til kortsiktige strategiske tilpasninger fra sykehusenes side som blir dyre på lang sikt, det fører til stort tap av energi og ressurser på totalt unyttig arbeid, og det fører til et skille mellom lønnsomme og ulønnsomme pasienter. Systemet er modent for skroting; en økt vektlegging av det er intet mindre enn katastrofalt.

Minus: Kvalitetssertifisering sykehusene
Troen på at sykehus skal kunne sertifiseres på en fornuftig måte etter de samme prinsippene som brukes for å sertifisere skip og industriproduksjon, er grunnleggende avslørende. Disse sertifiseringsordningene fører til at man måler det som kan måles, mens de grunnleggende aspektene ved kvalitet på behandling og pleie oftest unndrar seg evaluering. Dette fører til ytterligere strategisk lureri, vektlegging av det man vet vil bli målt på bekostning av det som er viktig, og enda flere administratorer for å sikre sykehusene en god karakter. Det bør være nok å minne om at Kirurgisk avdeling ved Bærum sykehus ble ISO-sertifisert samtidig som de drev med den råeste triksingen med ventelistedatoer som til nå er avslørt i Norge.

Minus: Krav om oppstart av diagnostisering av mulig kreft innen 48 timer
Statsråden har nettopp presisert at dette særlig gjelder de uspesifikke symptomene som kan være kreft. Begriper han hva han sier? Uspesifikke symptomer som kan være kreft – det er diffus smerte, tretthet, slitenhet, hoste, endret fordøyelse, vannlatingsvansker – symptomer som er meget vanlige og i de aller fleste tilfellene har ufarlige årsaker. Utfordringen med å finne de alvorlig syke i denne mengden av pasienter er stor og viktig. Det mest effektive tiltaket ville trolig være å styrke fastlegetjenesten. Og å sette sykehusene i stand til å ta raskt i mot de som henvises.

Skal regjeringen nå opprette diagnostiske sentre som alle pasienter med slike symptomer skal henvises til? De sentrene må bli store – ikke ulike dagens sykehus! Og hva skal kravet til "oppstart av diagnostisering innen 48 timer" være? Skal fastlegene gi time innen 48 timer til alle med diffus slitenhet, på bekostning av f.eks. barn med feber eller gamle med lungebetennelse? Hva skal kravet være til "oppstart av diagnostisering"? At blodprosenten blir målt? Hvor mange flere konsulenter skal sykehusene ansette for å sørge for korrekte (eller finurlig justerte) datoer og bevise at fristen er overholdt?

Det regjeringen gjør her, er å vedta at kvaliteten skal være god. Men kvalitet kan ikke vedtas, kvalitet skapes ved at kompetente mennesker får arbeidsbetingelser som gjør det mulig å skape kvalitet. Fremskrittspartiet hadde en gang et slagord som lød slik: "Fremtiden vedtas ikke, den skapes". Det var faktisk veldig godt sagt. De har åpenbart glemt det da de kom i posisjon.

Den underliggende premissen
Et helt annet sted i regjeringsplattformen, nemlig i kapittelet om fornyelse, administrasjon og kirke (s. 37), finner vi dette:
"Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester. Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering. Det er derfor helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet."

Det er her skjelettet slipper ut av skapet. Regjeringen sier med rene ord at det å behandle syke, pleie dem og gi omsorg, det er tjenester som produseres – akkurat som tyggegummi eller biler. Dette forklarer ideene om stykkprisbetaling, ISO-sertifisering og tøvete "garantier" om kreftdiagnostikk. Det betyr fortsatt innretning av den offentlige helsetjenesten som om den var en aktør i et konkurransestyrt marked, det betyr fortsatt økonomiske incentiver på bekostning av faglighet og omsorg, det betyr en krigserklæring mot Helsetjenesteaksjonen og fotfolket i helsetjenesten som gjør så godt de kan.

Og det gjør regjeringens påstand om at den vil redusere byråkratiet til en flau vits.