Kunnskapsløst om medikamentfri behandling

Hva handler egentlig debatten om medikamentfrie tilbud om? I prinsippet handler den om hvorvidt vi skal ha et samfunn der også pasienter med alvorlige psykiske lidelser skal ha lov til å si nei til behandlingsalternativer som fagpersoner mener er ideelle. Spørsmålet om medikamentfrie tilbud blir da mye mer et verdispørsmål enn en debatt om hva det finnes evidens for. 

Dette sentrale poenget underslår biologiprofessor Kristian Gundersen i sitt innlegg om medikamentfri behandling i Aftenposten 7. desember. Han berører ikke den relativt massive mengden negative pasienterfaringer med tvangsmedisinering og fremstår dermed overraskende kunnskapsløs i en spalte som har som formål å fremme den motsatte tilstanden. 

Gundersen har rett i at mange pasienter med alvorlige psykiske lidelser opplever å ha stor nytte av medisiner. Medisinering reduserer symptomene for mange og kan gi bedre livskvalitet. Men medisinering byr også på betydelige utfordringer: Medisinene behandler ikke selve lidelsen, bare hvordan den kommer til uttrykk gjennom symptomer. Ikke for noen av diagnosene vi opererer med i psykisk helse finnes det i dag kjente biologiske årsaker. Medisinering for disse lidelsene er -  forenklet uttrykt - litt som å skyte med hagle inn i menneskets psykologi. Man treffer noe, men ofte langt mer enn det man sikter på. Skadepotensialet er derfor stort. Spesielt gjelder det ved medikamentell behandling som strekker seg over tid. Livsstilssykdommer kan være en følge av medisinering. Pasienter opplever seg som verre når de tar medisiner. De mister seg selv, blir passiviserte, tankene stopper helt opp. Evnen til å sosialisere, til å jobbe, ja - til å leve et liv - blir sterkt redusert. For mange oppleves medisineringen som et alvorlig overgrep, spesielt fordi mye av den skjer ved tvang. 

Vi skal ikke underslå at medikamentfrie tilbud byr på utfordringer. For hvor langt kan vi strekke pasientens selvbestemmelse før den passerer grensen for uforsvarlig behandling? Hvor lenge kan vi innrømme folk retten til å si nei til behandling som er til deres eget beste? Spørsmålsstillingen er spesielt krevende når vi har å gjøre med pasienter som allerede har blitt fratatt sin autonomi gjennom tvangsinnleggelse.  

Vi mener likevel kunnskapsgrunnlaget i dag er godt nok til å slå fast at personer med psykoselidelser ofte vil være i stand til å ta beslutninger, ikke minst når den mest akutte fasen er over, og spesielt når deg gjelder pasienter som har tidligere erfaringer med medisiner. Det går an å ha vrangforestillinger og samtidig ha en legitim opplevelse av at medisinene gir uønskede bivirkninger. Da er det en etisk forpliktelse å prøve ut alternative forsvarlige behandlingsmåter på samme måte som for andre pasienter i helsetjenesten. Dette er også en av grunnene til at kompetansebasert samtykke har blitt varslet innført som et krav i psykisk helsevernloven. At dette er riktig, trenger vi ikke gjennomføre en randomisert studie for å få bekreftet. Det er bare rett, i et samfunn der alle skal behandles likeverdig.