750.000 grunner til å gjøre det lettere å vaksinere seg

Tidligere i august var jeg i Arendal sammen med svært mange andre som har en ambisjon om å prege den politiske dagsordenen. Mitt bidrag under Arendalsuka var å sette vaksinasjon på dagsordenen.  

Utgangspunktet vårt er at bare omtrent en fjerdedel av de som burde ta influensavaksinen, faktisk gjør det, mens Folkehelsa mener minst tre fjerdedeler burde gjør det. Samtidig vurderer helseministeren om han skal starte et vaksineprogram for voksne, slik at flere får frisket opp de etter hvert virkningsløse barnevaksinene sine.  

Skal vi få flere til å ta både influensavaksine og delta i voksenvaksinasjonsprogram, må vi våge å tenke litt nytt. Det vil si: Myndighetene må våge det.  

Etter den samtalen vi hadde i Arendal med bl.a. en stortingspolitiker og en representant for Folkehelsa, registrerer jeg at vi fortsatt har en vei å gå.  

Folkehelseinstituttet ser foreløpig ut til å mene at «mer av det samme» er rett medisin. Kommunene bør fortsatt ha hovedansvaret for hvordan de organiserer vaksinetilbudet, og fastlegen bør fortsatt spille hovedrollen. Jeg spår at vi i så fall fortsatt vil se store forskjeller i tilbudet mellom kommunene, og at vaksinegraden fortsatt vil ligge langt under målet. Er det ikke et paradoks at kommuneoverlegen i Arendal samtidig, i et annet lokale i samme by, fortalte at han trolig bare får besatt to-tre av de åtte ledige fastlegehjemlene i kommunen denne høsten? Kunnskapen om behovet for vaksinering er åpenbart mangelfull hos mange, men kapasitet og tilgjengelighet er like åpenbart en stor utfordring.  

Hvis det nasjonale målet om 75 prosent vaksinedekning i risikogruppen på ca 1,6 millioner personer skal nås, må 750 000 flere vaksiner seg hver høst. Det er ikke min mening at alle disse skal innom apoteket for å få satt sprøyten. Men en fersk undersøkelse viser at mange kunne tenke seg nettopp det.  

Men hvis myndighetene viser litt større vilje til å spille på flere av de mulige tilbudene som finnes, deriblant apotekene, og går noe skritt lenger for å legge til rette for dette, så kommer vi litt fortere litt nærmere målet.  

Resultatet kan faktisk være flere sparte liv, mange sparte sykehusopphold, mangfoldige sparte sykmeldinger og bedre helse og trivsel. På toppen av det hele kan vi kanskje også redusere antibiotikabruken ytterligere. Så hva har samfunnet egentlig å tape?