Over og ut for de fire store

Ved nyttår «feirer» foretaksmodellen i sykehussektoren 15 år. Innen den tid, nærmere bestemt 1. desember, skal Kvinnsland-utvalget legge fram sin innstilling om ny organisering av eierskapet til spesialisthelsetjenesten. I regjeringserklæringen mellom Høyre og Frp står det at regjeringen ønsker å avvikle de fire regionale helseforetakene.
Jeg er spent på hva Kvinnsland-utvalget foreslår. Men radikale grep forventer jeg ikke. For å være ærlig tror jeg faktisk det bare kommer forslag om å sminke systemet bare bitte litt. Altså – å la de regionale helseforetakene (fire store) fortsette – omtrent som nå.
Det mest vellykkede med foretaksmodellen vil jeg påstå er at Stortinget i dag føler en viss grad av bedre økonomisk kontroll med sykehussektoren i stort. Absolutt viktig, men ikke tilstrekkelig vil jeg hevde. For vi må også ta i betraktning at det er tilført mer enn 90 mrd kr til sektoren på de samme 15 årene, fra om lag 50 mrd kr i 2002 til mer enn 142 mrd kr i 2017.
 
På vei mot Buhrka-byråkrati
Samtidig med pengeinnsprøytingen har veksten i byråkrati i sykehussektoren vært formidabel. Ikke minst i de fire store (regionale helseforetakene), men også i et stort konglomerat av øvrige foretak, direktorater og tilgrensende statlig herligheter. Som helsepolitiker i Stortinget sliter jeg faktisk med å ha oversikt over alt og alle.
Samtidig med dette opplever vi stadige utfordringer med hemmelighold. I 2016 så vi for første gang en «sladdet» side i en protokoll fra Beslutningsforum, organet hvor de fire direktørene i de fire store (regionale helseforetakene) beslutter hvilke medisiner som skal godkjennes – og hvilke priser som nå skal hemmeligholdes. I høringen om Prioriteringsmeldingen betegnet professor Bjarne Robberstad dette som «Buhrka-byråkrati» og en uønsket utvikling.
Videre ser vi en tendens til at stadig flere beslutninger samles på stadig færre hoder. Mer og mer makt sentraliseres til de fire store (direktørene). Det er mulig de har god oversikt. Har stor evne til å fatte beslutninger. Og således er effektive. Men hva med oss andre – hvilken legitimitet får beslutningene, uten åpne saksdokumenter, med sladdete protokoller og lukkede møter?
 
Faglig felle
Foretaksmodellen skulle også samle helse-Norge faglig. Ikke bare økonomisk. Behovet for Samhandlingsreformen og nasjonale behandlingstjenester enten på avveie eller ute av styring, tyder på at den ikke har gjort det. Helseatlas.no viser at det er store geografiske forskjeller i prioriteringer, ressursbruk og faglig implementering. I stort er det vanskelig å se at fire regionale helseforetak styrer 20 sykehusforetak bedre faglig enn 18 fylkeskommuner gjorde det.
Jeg våger påstanden at teknologisk og medisinsk utvikling i langt større grad har utviklet sektoren enn organiseringen. I fortsettelsen har vi ikke råd til å ikke henge med organisatorisk og faglig, når teknologien for alvor slår inn i sektoren og pengekrana må skrus til i takt med synkende oljeinntekter.
 
Fra helse «størst» til helse best
Sammenslåingen av Helse Øst og Helse Sør, til helse Sørøst var feil. Motivet var å kneble elefanten i norsk sykehussektor; sykehusspagaten i Oslo (vest). Best ut av det har de ideelle sykehusdriverne Lovisenberg og Diakonhjemmet i Oslo kommet. Vi skal lære av våre feil. Men også lære av de som gjør det best.
Jeg mener at både de fire store (regionale helseforetakene) er feil nasjonal organisering. Og at de 20 sykehusforetakene (som drifter sykehusene), hovedsakelig geografisk inndelt, er feil antall og mangelfullt rigget.
 
Ett nasjonalt foretak
For å sikre en bedre nasjonal styring, mer harmonisert faglig utvikling og raskere faglig implementering vil jeg erstatte de fire regionale helseforetakene med ett. Sykehusbyråkratiet må på slankekur, det må samordnes, strammes opp og åpnes opp. Til beste for pasienten. Vi må motvirke dagens uheldige utvikling knyttet til hemmelighold og maktkonsentrasjon.
 
Færre sykehusforetak
Dernest vil jeg ha færre enn 20 sykehusdrivere. I dag er det svært stor variasjon, fra Sykehuset Innlandet i Hedmark og Oppland som ett av de største som driver 8 store sykehus og har 7500 ansatte til lille Helse Fonna rundt Haugesund og Stord som driver 3 små sykehus. Jeg ser for meg minst en halvering av sykehusforetak. De kan gjerne harmoniseres med det nye antallet regioner på om lag 10. Eller enda færre.
 
Inn med ideelle
Blant det nye antallet sykehusforetak bør vi åpne for at minst ett av dem ikke er eid av staten. De diakonale eierne av Lovisenberg og Diakonhjemmet, Blå Kors og NKS som også driver sykehus i dag, må gjerne rigges i et «ideelt» eid foretak for å konkurrere om drift av flere sykehus. Vi trenger noen å måle den statlige driften mot. Vi trenger å se andre ledelsesmodeller og vi trenger inspirasjon til innovasjon i norsk sykehusdrift.

Ketil Kjenseth, Stortingsrepresentant (Venstre) og medlem i Helse- og omsorgskomiteen