Helsebrev fra Australia

Stortingets helse- og omsorgskomite har for første gang i historien vært på komitereise i Australia. Det var på tide. Vi snakker om en av verdens helsegiganter. Det være seg i kvalitet i eget helsevesen og forskning og utvikling innen helse og bioteknologi. Samt samarbeid med andre land, innsats i internasjonale organisasjoner som FN og WHO samt i bistand til utviklingsland.
Australia er et stort kontinent. Norge er et lite land. Det er likevel mange likheter ved oss. Sosiokulturelt er vi ganske like. I levealder er vi helt like. Nokså lik er også andelen av brutt nasjonalprodukt (BNP) som vi bruker på helse - begge land er om lag på OECDs snitt på 9,3%. Begge land har et godt utdanningssystem. Og selv om Australia har enorme avstander, så har Norge det også - relativt sett. Begge land har en utfordring med å distribuere helsetjenester til perifere områder. Vi deler også en likhet i at begge land har en urbefolkning.
I løpet av sju virkedager har komiteen fått lære å kjenne en svært velfungerende norsk ambassade i Canberra, som har lagt til rette og fulgt oss rundt til henholdsvis Melbourne, Canberra, Sydney og Brisbane. Velgere og skattebetalere skal vite at de gjør jobben sin. Akkurat som vi. Det har vært lange og dels døgnville dager. Men svært mange gode møter og jeg sitter igjen med mange gode notater og inntrykk.
Aller mest imponert er jeg over at Australia har gjort helse til sin største industri og eksportvare. Samtidig bygger de seg opp innen olje og gass, hvor 45 norske bedrifter er representert i Australia. Vi bør vurdere å gjøre det samme på helse. Bygge oss opp på helseindustri. Blant annet ved å få australske bedrifter til Norge. Men ikke minst ved å utvikle et helseuniversitet i verdensklasse, få fram helseforskere i verdensklasse, etablere et innovasjonssenter innen helse og bli enda bedre på helseutdanning og rekruttering. Slik Australia har lykkes innen helse, som Norge innen olje og gass.
Australia har et helsevesen hvor private aktører står for rundt 30 prosent av innsatsen. Vi skal ikke dit. Men jeg tror vi skal opp fra dagens 2 prosent private aktører. Diskusjonen i Norge bør være i hvilken del av helseindustrien de private skal bidra, bistå og avlaste. På samme vis må vi ha en diskusjon om hvilke deler av helseindustrien vi skal satse på. I en verden som om få år har 9 milliarder innbyggere, vil det være eventyrlige muligheter. Norges utfordring blir at vi vil ha begrenset kapasitet med våre 5-6 millioner innbyggere.
Samarbeid internasjonalt vil bli en av Norges viktigste strategier de neste årene når det kommer til helse. Det tvinger seg fram. For vår befolkning blir raskt mye eldre. Det vil kreve mer innsats og mer kapasitet. Med færre hender i arbeidsfør alder, må vi søke samarbeid. Om både arbeidskraft, forskning, investeringer og ny teknologi.
Australia står i akkurat samme utfodring. En svært aldrende befolkning og samme vekst i livsstilsrealterte lidelser som overvekt, diabetes og kols. Det samme er tilfelle i Danmark, Sverige, Nederland, Skottland og dels i Canada. Land som på mange måter er lik oss. Land som samarbeider en del. Men per i dag ikke nok - og ikke systematisk nok innen helse.
Vi har møtt flere forskere og leger underveis i Australia som har kontakter i Norge. De vet om hverandre og noen få har innledet samarbeid. Men her er det mye å hente. For oss politikere innebærer dette nå å ta initiativ, på mange vis, for å legge til rette for mer samarbeid. Hvis det er det vi vil. Jeg vil det. Og jeg får Venstre med på det. Forhåpentlig også flere. Mer bilateralt samarbeid med Australia er en vei å gå. Å få Australia mer med i EUs programmer er en annen vei å gå. Kanskje skal vi gå begge veier. Kanskje skal vi også åpne for at Oljefondet ikke bare skal investere i pengebasert avkastning, men også i forskningsbasert avkastning? Det må være mulig å finne en avkastningsfaktor på forskning og innovasjon.
En gryende vekstsektor i den australske helseindustrien er eHelse og telemedisin. En av de tyngste og mest grunnleggende investeringene er et 10-årig program for å etablere en nasjonal infrastruktur for det elektroniske helsevesenet. I Australia er det ikke de private leverandørene som løper foran og programmerer sine lukkede monopoler. Her er det staten som setter standarder, programmerer med åpne kildekoder og inviterer de private til å delta i utviklingen. På gitte premisser. Det blir likevel nok å gjøre til alle. Det blir sømløst og det blir samordnet. Og gjennom simulatorerer får alle opplæring i bruk av systmene.
I praksis er de i Australia beredt til å innføre elektronisk pasientjournal for alle innbyggerne, også. Men de vil ikke. Ikke før tidligst i 2016. Av hensyn til personvernet og av hensyn til opplæring, både av pasienter og personale. l løpet av 18 måneder har 1,8 mill innbyggere logget seg inn. Det er en hastighet de mener de har kapaistet til å håndere. I Norge skal vi starte med alle inn - først. Så opplæring av pasienter og personale. Att på til - i ulike systemer. De er 23 millioner. Vi er 5 millioner. Noen sier de er privatisert. Jeg vil si de er industrialisert. Vi er fragmentert - og privatisert. I feil ende.