Denne krisa vil endre oss

Det er noen situasjoner som er så dramatiske at de forandrer verden slik som vi kjenner den, for alltid. Koronaviruset sine globale herjinger er en slik hendelse. Og midt i infernoet av kriser, ser vi konturer av et samfunn som aldri vil bli det samme igjen, men også hvor bedre former for samarbeid vil kunne gjøre oss sterkere når krisen har blåst over.

Samfunnsutfordringene vi står ovenfor har dradd hele verden i to forskjellige retninger samtidig. På den ene siden har hvert land – også Norge – blitt mer proteksjonistisk og i økende grad satt seg selv først. I slike kriser ønsker alle å ta vare på sine egne.

På den andre siden, viser også denne krisen hvor avhengig man er hverandre. Lange verdikjeder av varer og tjenester er helt essensielt for at hvert land skal kunne holde hjulene i gang. Store, internasjonale organisasjoner som NATO, FN og WHO gir stabilitet og trygghet og vil spille en enda viktigere samlende rolle i tiden som kommer.

Et godt bilde på den globale situasjonen, er faktisk verdikjeden og fremgangsmåten for legemiddelproduksjon og -beredskap.

Når en krise inntreffer, så ønsker man å ta vare på sine egne. I en tid hvor vareforsyninger blir vanskeligere og det er hard konkurranse blant land for å få tak i viktige legemidler som antibiotika, insulin, og smertestillende, så hadde det vært fordelaktig om vi produserte dette selv, i eget land, til egen befolkning.

Samtidig, når man skal produsere et legemiddel, så trenger man blant annet råstoff. Dette er som regel produsert i Asia, som for eksempel Kina, og man er avhengig av å samarbeide med mange land og handel på tvers av flere grenser for at råstoffet skal komme hele veien til Norge.

Så mens det er økende behov og fokus på proteksjonisme og sitt eget land først, er man samtidig avhengig av internasjonalt samarbeid for å få det til. Og midt i dette paradoksale krysningspunktet, finnes det samarbeidsmuligheter som kan komme samfunnet til nytte og som gjør at vi stiller sterkere ved neste krisesituasjon.

Sikre egen beredskap

Vi i LMI har lenge påpekt nødvendigheten av bedre legemiddelberedskap og det er synd at det må en krise av slike proposisjoner for å vise viktigheten av det. For bedret legemiddelproduksjon og -beredskap er faktisk kroneksempler på hvordan vi som samfunn kan komme sterke ut av denne krisen.

Vi har et stort potensial til å bli mye mer selvforsynt av legemidler enn hva vi er i dag og Norge har store forutsetninger for å lykkes med å bygge en større legemiddelindustri.

Vi har velutviklede helsedata- og biobanker, politisk og klimatisk stabilitet, stabil tilgang til ren energi, arealkapasitet og tilgang til hav for transport. Alt dette er viktig for utvikling og produksjon av legemidler. I tillegg har Norge en utdannings- og sysselsettingsprofil som egner seg for legemiddelindustrien. Vi har et høyt utdanningsnivå, og små lønnsforskjeller sikrer et internasjonalt konkurransedyktig lønnsnivå for høykompetent arbeidskraft. Norge har faktisk allerede produksjonsselskaper som er konkurransedyktige på verdensbasis.

Men for å kunne dra nytte av dette potensialet, trengs forbedret samarbeid mellom det offentlige og det private. Det må bli enda mer stuerent å samarbeide og vi må inngå avtaler som alle er tjent med. Avtaler som gir forutsigbarhet for produsentene, og for myndighetene, som da vet at viktig medisin blir produsert til det norske markedet.

Nye muligheter for samarbeid

Litt som hvordan helsenæringsmeldingen stilte en nesten ny form for krav til samarbeid mellom helse- og næringsdepartementet, må nå ulike samfunnsområder, avdelinger og departementer i større grad bli bedre til å samarbeide på tvers av sektorer. En slik situasjon krever at alle drar lasset sammen og i samme retning.

Et godt og inspirerende eksempel på dette fra den store er verden, er hvordan amerikanske bilprodusenter som Tesla og General Motors nå skal lage ventilatorer til bruk i behandling av COVID-19. Det er imponerende å se en slik mentalitet og evne til å endre seg så raskt.

I Stortinget forrige uke, har partiene blitt enige om å ikke slå mynt på pandemi-krisen. Det som skal bli spennende å se, er hvordan denne krisen kan påvirke når partiprogrammene skal utformes, og når debattene om hvor godt, eller dårlig, forberedt Norge var på en stor, global krise. Både på dette området, og for å håndtere de utallige utfordringene Korona-krisen bringer med seg, trengs det tydelig og sterkt politisk lederskap i månedene som kommer.

Jeg håper at flere partier ser hvilke enorme muligheter for felles gevinster som ligger i samarbeid rundt legemiddelindustri. Tilrettelegging for forskning og utvikling, kliniske studier og legemiddelproduksjon vil gi Norge økt beredskap og muligheter for selvforsyning, men samtidig muligheter for utvikling av nye innovasjoner som kan gi eksportinntekter og redde liv.

Derfor må næringspolitikken tilrettelegge for beredskapspolitikken. Og ved å sikre produksjon i Norge, reduseres risikoen for utflagging av norsk helseindustri, og eksportinntektene øker tilsvarende mye— verdiskapingen forblir i Norge.

Samtidig, ved å inngå økonomisk attraktive avtaler med produsenter i Norge, vil dette gjøre produsentene i stand til å kjøpe inn råvarer og utvikle nødvendige prosedyrer, slik at de kan produsere med kort responstid dersom en mangel- eller krisesituasjon oppstår.

For mens alle verdens land, i større grad blir avhengig av hverandre, samtidig som de i økende grad vil prioritere seg selv først, så kan norsk legemiddelproduksjon og helsenæring være unionen i dette venn-diagrammet, hvor norsk beredskap blir forbedret og eksport til det internasjonale markedet økes.

Denne krisen er allerede et faktum. Hvis vi skal klare å gjøre noe av det til noe positivt, la oss da bruke den som en katalysator til å være bedre rustet til neste gang.