Politikeres satsning på innovasjon må ivaretas i innkjøpsprosessene

De siste årene har vi sett en svært positiv utvikling innenfor legemiddelpolitikken i Norge. Fra å se på legemidler som en importvare det var om å gjøre og kjøpe så billig som mulig, ser man i dag legemiddelpolitikken i sammenheng med helsepolitikken for øvrig, og på legemidler som en viktig innsatsfaktor i helsetjenesten. Vi har en regjering som har lagt frem en ny legemiddelmelding, som arbeider med en stortingsmelding om helsenæringen og som i regjeringserklæringen har gitt legemidler et helt eget kapittel. Fra regjeringen ser vi nå en historisk vilje til å ville satse på innovasjoner på legemiddelområdet og til å legge forholdene til rette for legemiddelindustrien som en av framtidens næringer i Norge. Dette er noe vi applauderer.

Nå begynner den utfordrende veien fra gode politiske mål til endringer i realpolitikken.
For det er ikke så enkelt at det bare er å vedta ny politikk, så blir alt forandret. Legemiddelpolitikk i praksis er summen av alle beslutninger i forvaltningen og hos aktørene ute i systemet. Det er der norske pasienters tilgang til nye legemidler bestemmes. I Norge har vi de regionale helseforetakene, Sykehusinnkjøp, Nye Metoder og Statens legemiddelverk, som alle utøver legemiddelpolitikk gjennom sine handlinger. Det er vedtak i Beslutningsforum om hvilke legemidler som kan og ikke skal finansieres, og kanskje viktigst av alt: hvordan det offentlige gjør sine innkjøp av legemidler.

Politikerne har gitt klare føringer for at innovasjon skal tillegges vekt i helsevesenet. Det betyr at det må endringer inn i et innkjøpssystem som hittil stort sett kun har vært opptatt av å kjøpe legemidler billigst mulig. Nye legemidler med patent og eldre legemidler uten patent har blitt plassert i ett og samme anbud, der pris er eneste kriterium for valg. Ved en slik organisering ser man bort fra de helsegevinster eller annen innovasjon de nye legemidlene gir. Det spiller altså ingen rolle for myndighetene om et legemiddel gir stor eller liten helsegevinst, så lenge prisen er lavest. Dette står i kontrast til de politiske føringer som er gitt om å satse på innovasjon, som helsegevinst er et eksempel på. Innkjøpsfunksjonen ved sykehusene er altså ikke i henhold til de nye politiske føringene. Denne motsetningen forsterkes av at det stadig kreves høyere minimumsrabatter, opptil 22 prosent, for at leverandørene i det hele tatt skal få lov til å være med i anbudskonkurransene. Jeg mener derfor at et av de viktigste grepene som må tas – dersom regjeringen mener alvor med målet om innovasjon, er å bruke hele spekteret av anskaffelsesformer. Det offentlige har flere virkemidler å bruke, og mens anbud er egnet der det er flere tilbydere av samme virkestoff, mener jeg forhandlinger bør benyttes i andre tilfeller. Sykehusinnkjøp avholdt nylig en stor dialogkonferanse. Der kom det fram at dette er noe de vil se på. Det er positive signaler. LMI som bransjeforening ønsker gjerne å være en positiv samarbeidspartner som kan bistå Sykehusinnkjøp med å nå målsettingen deres om gode innkjøp og mer helse.

Når man nå skal gjøre endringer i innkjøpssystemet, er det nødvendig at man rigger et system som tar hensyn til at innsatsfaktorene blir mer avanserte og sammensatte. Med persontilpasset medisin, og behandlinger som inkluderer ulike komponenter som diagnostika, biomarkører, legemidler og andre intervensjoner, vil det måtte gjøres endringer i dagens system. Skillet mellom legemidler og medisinsk teknisk utstyr blir mindre skarpt enn i dag, og det er viktig at organiseringen av innkjøp i Norge ikke begrenser norske pasienters tilgang på disse behandlingene. En måte å håndtere denne utfordringen på kan være å tenke mer utfallsbaserte løsninger der det offentlige betaler for terapi som virker, og ikke for terapi som ikke virker.

En omlegging til et slikt system vil kunne medføre utfordringer, men jeg tror at vi må tørre å tenke annerledes dersom vi også i framtiden skal kunne tilby førsteklasses behandling i pasientenes helsetjeneste. Alle aktørene som er involvert i innkjøpsbeslutninger må være bevisst på at de har et ansvar for å sørge for at norske pasienter får tilgang til den beste behandlingen.