Ekspertgruppe slår fast det vi visste fra før, nå må regjeringen styrke psykisk helse

Erna Solberg etterlyste “tiltak som treffer” da hun satte ned en ekspertgruppe som skulle se på pandemiens konsekvenser for psykisk helse. Nå som anbefalingene er levert, har regjeringen ingen flere unnskyldninger for å ikke styrke det psykiske helsetilbudet. Tiltakene er nemlig de samme som har blitt etterlyst de siste åtte årene.  

«En styrking av eksisterende tjenester» var det overordnede forslaget Peder Kjøs, lederen av gruppen, fremførte overfor statsministeren ved overlevering av rapporten. Det påpekes at pandemien har avdekket problemer i tjenestene som eksisterte fra før og samtidig tilført nye. Tjenestene er grunnleggende solide og trenger ingen radikal omorganisering. Det som mangler er en reell satsning. Dette budskapet lyder kjent. Det har blitt fremført av brukerorganisasjoner og ansatte i tjenestene over flere år. Det har heller ikke skortet på liknende analyser og påfølgende politiske intensjoner før pandemien. «Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse», «Handlingsplan mot selvmord», «Den gylne regel». Alle disse initiativene fra regjeringen har hatt til felles en intensjon om å styrke tjenestetilbudet innen psykisk helse. De har også hatt til felles en manglende vilje til å gjennomføres på en måte som treffer.

«Dimensjonering, profesjonalisering og samhandling» løftet også gruppen frem som sentrale elementer i de tiltakene de foreslår. Her ligger nøkkelen til å forstå hvorfor alle tidligere gode intensjoner har skortet. For hva vil det si? Det innebærer ressurser som gir et tilbud med tilstrekkelig omfang. Det innebærer riktig tverrfaglig kompetanse i alle nivåer av tjenestene. Det innebærer gode faglige rammer i hele helsevesenet og en systemforståelse som oppmuntrer til at ulike tjenester trekker sammen til befolkningens beste. Det innebærer tid til å iverksette disse endringene.

Utvalget trekker særlig frem behovet for lavterskeltjenester og kommunenes rolle overfor befolkningens psykiske helse. Vi har lenge ivret for gode lavterskeltjenester, men problemstillingene nevnt over har stadig vært hindre. Resultatet er en uklarhet i hvilke oppgaver kommunen skal løse og en uakseptabel variasjon i kommunenes tilbud til befolkningen. Det er også betimelig å påpeke at gode lavterskeltjenester vil avhjelpe mange med behov, men også avdekke flere med større behov. Det er en god ting, men understreker at lavterskeltjenester er åpenbart nødvendig- men ikke tilstrekkelig.

Dersom de foreslåtte tiltakene skal ha effekt, så krever det også en styrking av spesialisthelsetjenesten. Særlig når rapporten trekker frem samhandling og bruk av sykehusenes kompetanse inn i kommunen. Vi må styrke hele den psykiske helsetjenesten, fra forebyggende til høyspesialiserte tjenester. Frivillighet vil ikke løse disse behovene. Rapporten har blitt utarbeidet på rekordtid, med mandat om å evaluere en pågående pandemi. Da er det forståelig at det blir noen mangler uten at det svekker hovedkonklusjonen.

Dersom regjeringen mener alvor med at tiltakene denne gangen skal treffe, må de forplikte seg på lang sikt. Dette er fullt ut gjennomførbart, rapporten påpeker at mye i tjenestene heldigvis fungerer fra før. Det må bare bygges ut. På andre områder har regjeringen ingen problemer med å innse behovet for langsiktig tenkning. De har for eksempel lagt frem en nasjonal transportplan som forplikter 1.200 milliarder kroner frem mot 2033. En ørliten brøkdel av de ressursene med den samme tidshorisonten hadde gitt anledning til å svare ut de problemstillingene som stadig hindrer et godt psykisk helsetilbud. Anbefalingene er nok en gang gitt, men nå har regjeringen gått tom for unnskyldninger for å utsette et sårt tiltrengt krafttak for psykisk helse.