5 millioner til forskning på kvinnehelse er ingen satsing

En nylig avsluttet studie fra Oslo Met viser at sykepleiere rangerer sykdommer etter prestisje, og det utrykkes bekymring for hvordan pasienter behandles og prioriteres. Funnene bekrefter tidligere forskningsfunn, fra bl.a. professor Dag Album, som viser at jo høyere opp på kroppen sykdommen eller lidelsen sitter, jo høyere prestisje har pasienten i møte med helsevesenet.  De høyeste rangerte sykdommene er hjerteinfarkt, blodkreft og hjernesvulst. Dette er sykdommer som er akutte og dødelige, med klare påvist tegn og kjente årsaker. Et annet trekk som avgjør prestisje, er graden av høyteknologisk utstyr hvor behandlingen innebærer en dramatisk intervensjon.  Når det gjelder pasientgrupper, rangeres unge og kanskje helst menn høyest der sykdomsforståelsen ikke er i konflikt med legens. Eller at sykdommen ikke gjør pasienten vansiret eller hjelpeløs. Det er altså sykdommens type forløp, behandling og pasient som ligger til grunn for rangeringen.

Nederst på listen, finner vi lidelser som MS, fibromyalgi, psykisk lidelser og spiseforstyrrelser, lidelser som rammer kvinner oftere enn menn og som man oftest dør med og ikke av.  Fibromyalgirammede May-Britt Stenseth (56) har tidligere uttalt til Aftenposten «Jeg tror legene blir oppgitt av å jobbe med oss som er kronisk syke. De klarer ikke å gjøre oss friske, og går lei av å lete etter en løsning».

Media flommer i disse dager over med artikler om vulva- og underlivslidelser vi så vidt visste eksisterte bare få år tilbake, som eksempelvis adenomyose og endometriose. Politiker Hadia Tajik gikk nylig ut i forbindelse med sin nye bok og kritiserte manglende oppmerksomhet om kvinnehelse, og forteller åpent om problemene med å bli gravid. Toppiddrettsutøveren Tiril Eckhoff har vært åpen om sin egen diagnose som hun lenge koblet til menstruasjonssyklusen og toppidrettslivet.

Kanskje er det den lave statusen til sykdommer som rammer kvinner oftere enn menn, som er årsaken til at vi har mer kunnskap om Olas enn om Karis helse? Men det er neppe hele forklaringen. Hjertesykdom fremkommer som en «høystatus sykdom» i undersøkelsen. Likevel vet vi mye mindre om kvinnehjertet enn om mannshjertet. Hjerte- og karsykdom er fortatt den hyppigste dødsårsaken blant norske kvinner, mens flest menn dør av kreftsykdom. Likevel vet man fortsatt mer om hjertesykdom hos menn enn hos kvinner. 95 prosent av mennene som får hjerteinfarkt har tette blodårer som årsak. Data fra norsk hjerteinfarktregister viser at for 23 prosent av kvinnene som fikk hjerteinfarkt i 2017 var årsaken derimot ikke tette blodårer. «Ettersom mannen fortsatt brukes som norm i medisinsk forskning, er den vanligste behandlingen av hjerteinfarkt å blokke ut tette årer», sier professor i hjertesykdom Eva Gerdts ved Universitetet i Bergen. Dette betyr at én av fire kvinner med hjerteinfarkt ikke har nytte av dagens standardbehandling. Mange av kvinnene får en uopprettelig skade i hjertet etter hjerteinfarktet som igjen fører til sykelighet og nedsatt livskvalitet.

Når sykdomsstatus ikke ensidig er svaret på hvorfor kvinnes kropp er mindre utforsket enn menns kropper i et medisinsk perspektiv, hva er da årsaken?

Vel, det er antageligvis både kompleks og sammensatt. Historisk har forskningen foregått på menn, selv om biologiske kvinner og menn har forskjellige kropper. Kunnskap om menns helse fungerer ofte i praksis som en slags standard. Kvinners kropper er mer komplekse å forske på. Kvinners syklus må tas hensyn til i forskningen og dette tar dyrbar forskningstid. I tillegg har det medisinske forskningsmiljøet i stor grad bestått av menn. Dette er heldigvis i ferd med å endre seg, og Sanitetskvinnenes finansiering av forskning innenfor lidelser og sykdommer som rammer kvinner og som ikke er prioritert, har bidratt til økt kunnskap. Men før vi har likestilt kunnskap om kvinners og menns helse, har vi ikke likestilte helsetjenester. Mangel på kunnskap får store konsekvenser for hver enkelt kvinners helse så vel som for storsamfunnet som bærer kostnadene av nedsatt eller manglende arbeidsevne.

I forslaget til statsbudsjettet for 2021 øker regjeringen bevilgningen til forskning på kvinners helse med 5 millioner kroner. Dette tilsvarer litt over ett doktorgradsløp, og kan på ingen måte kalles en satsing! Vi trenger en målrettet satsing fra myndighetenes side som viser veien frem til et felles definert mål om likeverdige helsetjenester - uavhengig av kjønn. Sanitetskvinnenes forhåpning er at også prestisje og status drøftes i den kommende NOU på kvinnehelse og at den følges opp av våre politikere gjennom midler til både forskning og etablering av fag, kunnskap og kompetansesentre for lidelsene som rammer kvinner. I påvente opprettholder Sanitetskvinnene innsatsen og prioriterer forskning på kvinnehelse som hverken er høystatus eller representert høyt i det medisinske hierarki. Det er fordi vi tror på likeverdige helsetjenester, uavhengig av kjønn.