Stolleken – fra selskapslek til utenforskap?

Vi i Norge skal være stolte av velferdssamfunnet vårt. Vi har gode helse- og omsorgstjenester som skal ivareta både enkeltmennesker og befolkningen for øvrig. Men vi må ikke bli så blinde på vår suksess at vi lukker øynene for de som faller utenfor.

De fleste velferdstilbud er utformet slik at de skal ivareta de fleste og det meste. Nye behov blir synlig og oppstår, og tilbud etableres for å møte dem. Problemet er at de offentlige tiltakene ikke fanger opp alle. Vi husker alle stolleken fra da vi var små – når musikken stanset var det alltid en stol for lite. En etter en falt personer fra og ble utelatt fra fellesskapet. Dette skjer dessverre også i dagens helsevesen. Flere grupper opplever å ikke finne sin stol og må slukøret trekke seg ut av leken.

Ideelle aktører har lang tradisjon i å skape tilbud til de som faller mellom stolene. Et prakteksempel er Hjørgunn gård, en virksomhet eid og driftet av N.K.S. Gården utenfor Fredrikstad er helt unikt og har gjort det umulige mulig. Over 300 mennesker fra 3 til over 80 år er innom gården – hver uke. Ansatte og frivillige har i fellesskap skapt en møteplass for alle generasjoner, sosiale klasser, etnisitet og religion. De tilbyr alt fra ridefysioterapi for unge med psykiske og fysiske utfordringer, sosialisering for tidligere innsatte som start på et nytt liv og besøk fra barnehager som er gårdsarbeidere for en dag. I tillegg har de skapt tilbud som forebygger frafall fra både skole og arbeidslivet, gjennom praksis- og læreplasser for elever og arbeidstrening for voksne.

Hjørgunn Gård har skapt et sted som ivaretar sårbare grupper på en inkluderende måte. De har ikke skapt et stilistisk «a4-tilbud», men er i kontinuerlig utvikling i samarbeid med sine omgivelser. Gården er et fellesskap hvor alle får delta samtidig som deres individuelle behov blir møtt. Med flere titalls frivillige har de laget et kinderegg: et tilbud for flere sårbare grupper, et sted med stor omstillingsevne som dekker nye behov og som skaper store verdier – både for brukerne, de frivillige og for samfunnet.

Så hvordan finansieres dette unikumet av et kinderegg? Dessverre som de fleste ideelle tilbud: gjennom enorm ressursbruk til søking om midler, kortvarige midler til pilotprosjekter, mye gratisarbeid og bruk av egne innsamlede midler. Politikerne står i kø for å applaudere tilbudet, men applausen stilner raskt hen når det blir snakk om kroner og øre. Finansieringsmodellen for ideelle aktører gir lite rom for entreprenører og innovasjonskrefter. Kommersielle aktører underpriser sitt arbeid for å drifte eksisterende tilbud i anbudskonkurranser. Ideelle aktører står igjen med knapper og glansbilder til å etablere og drifte nye tilbud. Vi trenger en egen innovasjonspott som ideelle aktører kan få driftsmidler fra – en pott som stimulerer til nytenkning, innovasjon og entreprenørskap innenfor ideell sektor.

Hjørgunn gård har samlet den ideelle bevegelsen i Norge og samlet den på et sted. De inviterer ikke til stolleken – de inviterer opp til dans. Når musikken stopper å spille er det ingen som blir stående igjen uten sitteplass. De blir stående sammen på gulvet, på det samme fundamentet og med den samme sikkerheten om å bli sett, møtt og hørt.