Kjære Anne-Kari Bratten

Det faller meg vel ikke egentlig naturlig å bruke ”kjære”. Vi er jo i konflikt. Jeg gjør det likevel. Jeg har ikke gitt opp håpet om at vi kan finne en god løsning. Vi er jo i samme båt. Nå har jeg fått sett intervjuet med deg på Dagens Medisin. Kanskje tror mange på deg. At dette skal gå så fint. Det kan du garantere sier du jo.

Husker du da vi fortalte at vi godt kan prøve kalenderplaner? Innenfor lovens vernebestemmelser. Og at hvis du vil gå utover lovvernet tror vi det er best at arbeidstakerne selv samtykker i dette. De som skal gjøre jobben. Men denne løsningen ville du ikke diskutere. Det er synd. Husker du da vi spurte om hva som var problemet med de kollektive ordningene, om det var for dyrt med de ledige vaktene? Det ville du heller ikke diskutere.

Men Anne-Kari. Du sier så veldig mange ganger at overleger får 20 000 kroner for en ekstravakt. Du får det til å høres ut som at legene er så grådige. Jeg tror eksempelet ditt er veldig spesielt. Jeg har jobbet mange år i sykehus og har aldri fått så mye. Mitt vaktlag har ansvar for store skader, og å sy på avkappede legemsdeler; fingre og hender eller andre ting. Fra hele landet. Vi jobber nesten 50 timers uke - i gjennomsnitt. Familien min synes det er alt for mye. Jeg er enig.

Ofte må noen av oss ta en ekstra vakt. Da blir det flere timer. Bakvakten er fra klokken fem om ettermiddagen til sju neste morgen. Må du ta en ekstra får du 3458 kroner. Jeg har aldri lyst. Men vi må jo dekke vaktene uansett. Hvis du vil ansette flere leger, er det veldig fint. Men husk at det tar 10 år før vi har noen til å hjelpe oss med vaktene i mitt vaktlag.

I sykehusene forstår alle at vi ikke får avlastning de nærmeste årene. Det gror ikke legespesialister på trær – og vi mangler jo allerede folk. Tenk at hver fjerde spesialist er arbeidsinnvandrer. Men det er fint at du vil ansette flere. Vi ønsker oss ikke flere vakter. Å ha vakt hvert fjerde døgn er slitsomt skal jeg si deg.  

Jeg ble så overrasket da du forklarte at vernet for legene ville være like bra med individuelle arbeidsplaner. Uten grenser. Vi som skal gjøre jobben tviler nok på om det kan være riktig. Andre som jobber i skiftordninger er også skeptiske hører jeg.  Dere vil jo ikke begrense hverken timetall eller gjennomsnittsberegningsperiode. Du fortalte ikke at dere kan skjev-fordele arbeidsbyrden over hele året. Og pålegge oss 19 timers arbeidsøkter og 60 timers uker i måneder i strekk. Det burde du gjort. For ellers blir jo fremstillingen helt feil. Det er vel ingen andre som har sånne ordninger? Det er fint om du kan oppklare dette.

Jeg har satt opp noen eksempler. Jeg har funnet dem på selv. Men noe er basert på ting som allerede har hendt. Fint om du kan kikke litt på dem.

 1) Anne er lege i sykehus. Hun er alenemor for Vilde. Hun ønsker ikke å jobbe mye når Vilde er så liten. Anne avtaler derfor kun å jobbe minimum - 38 timer i uken. Men Annes sjef Per ønsker at  Anne skal jobbe ekstra i sommerhalvåret. Alle må trå til litt ekstra i ferieperioden. Det er likt for alle. Da slipper Per å leie inn hjelp, eller å betale overtidsbetaling. 

Anne jobber  60 timer i uken i perioden før og etter ferien. Fra 1.juni til september. Men fordi Anne  bare har avtalt 38 timers arbeidstid ordner Per det sånn at Anne jobber 33 timer ukentlig resten av året.

 Er det ikke slik at Anne kan pålegges denne ordningen? Vi tillitsvalgte kan jo drøfte. Men egentlig har vi ingen ting vi skulle ha sagt. Anne får ikke overtidsbetaling eller annen kompensasjon for at hun jobber veldig mange timer i sommerperioden. Timene lønnes jo likt hele året selv om belastningen er høy i en periode? Og den som sparer på dette er Per. Er det ikke slik Anne-Kari?

2) Viktor har fått et innsparingskrav som han ikke ser noen enkel løsning på. Driften går allerede på høygir, og snart slutter Eva – en av seks overleger i avdelingen. Viktor ser at han kan spare lønnsmidler ved å holde Evas stilling ledig. De andre får heller jobbe noen ekstra timer, og ta unna Evas vakter.

Viktor presenterer planen for de gjenværende fem legene i et drøftingsmøte. Legene murrer. Anne-Marie sier at belastningen allerede er alt for høy med de 48 timene de jobber i snitt. Hun vil ikke påta seg flere timer eller vakter. Viktor finner en løsning, hvis Anne-Marie ikke vil jobbe mer får hun heller ta litt flere av de upopulære vaktene. Han setter opp Anne-Marie på flere helgevakter enn de andre. Også Anne-Marie får da økt ukentlig timetall.  Men Viktor reduserer dette i årsregnskapet ved å gi henne noen færre ukevakter, og en uke uten jobb i februar.

Du. Er det ikke dumt med en arbeidstidsordning hvor det er mulig å forskjellsbehandle arbeidstakerne så mye? Tenk hvis du ikke går så godt overens med sjefen, og han setter deg opp på jobb når du aller helst vil ha fri? Kanskje mange helgevakter i mai og juni. Eller i alle høytidene? Det kan nok oppleves urettferdig.

3) Gunn-Eva er gift med Gunnar. De skal ha barn. Om to år er hun ferdig indremedisiner. Gunn-Eva planlegger å være borte med barnet i 6 måneder. Gunn-Evas sjef Jan er kjempegrei. Han er glad på hennes vegne, men ser også noen utfordringer. Han forteller at hun nok må jobbe  ekstra vakter i perioden før og etter permisjonen. Hvis ikke blir det alt for mange vakter på de andre legene. I løpet av året. Gunn-Eva spør om ikke det ville være bedre å ansette en vikar i hennes fravær. Jan er enig i det, men forklarer at HR ledelsen i klinikken har gitt beskjed om at permisjoner under ett år ikke skal dekkes inn med vikarer. I Gunn-Evas nye tjenesteplan er vaktene hennes samlet i perioden før og etter permisjonen. Slik får hun like mange vakter som de andre.

Jeg forstår at det kan være fint for arbeidsgiver å kunne flytte på vaktene. Da slipper jo Jan å leie inn vikar. Men det er jo ikke sikkert at de andre i vaktlaget synes det er fint å få pålagt mange vakter tett. Jeg er nesten sikker på at ordningen kan spare avdelingen for penger. Legene jobber jo overtid uten å få overtidsbetalt.

4) Arne har rundet 65 år. Han merker at døgnvaktene som gynekolog tar hardt på. Etter vakt er han i ulage i flere dager. Arne jobber 45 timer i uken i gjennomsnitt. Arne forteller til sin nye sjef Hilde at han vil be om å få unntak for vakt. Tariffavtalen gir ham rett til det. 

Hilde kunne egentlig tenke seg å ansette Knut i stedet. Han kan ta vakter, og bidrar også i et forskningsprosjekt Hilde har igangsatt. Hilde forteller Arne at han har nok rett til vaktfritak når han har blitt så gammel, men da må han jobbe ekstra på dagen. Hilde trenger en som kan jobbe lang-dager på poliklinikken. Arne får en ny arbeidsplan hvor han skal jobbe fra 7 til 18 daglig.

Arne synes dette er urettferdig. Da vil han ikke vil jobbe mer enn de 40 timene i uken han er forpliktet til. Hilde svarer at det er greit, men han må nok likevel jobbe lang-dager. For Hilde har tenkt ut noe som er lurt. For å få ned det gjennomsnittlige timetallet setter Hilde Arne opp med fri i november, desember og de første 3 ukene i januar.

Nei, nå må jeg gi meg. Det er så mange muligheter med kalenderplaner. Når arbeidstid kan avtales med hver enkelt lege utenfor lovens vern, og uten grenser. Da er det bare fantasien som setter grenser for ekle eksempler. Det er nok derfor at vi har lover som regulerer dette.

Anne-Kari.
Jeg er nok mest redd for at sjefene får veldig mye makt med ordningen din. Sjefer uten grenser. Jeg tror det kan blir skikkelig dårlig arbeidsmiljø og press på mange leger. Det er fint at du vil garantere at alt blir bra, men er det ikke bedre med noen regler og rammer? Vi kan jo ikke be 15 000 sykehusleger ringe deg når problemene oppstår. Jeg tror det er best med felles ordninger og kollektive avtaler. Er ikke det noe av det viktigste i et organisert arbeidsliv? Jeg håper vi kan finne fram til gode løsninger i fellesskap.

Med vennlig hilsen Christian