Treghet satt i system?

Når man jobber i og for helsetjenesten, slik jeg gjør, undres man av og til over hvor ubegripelig lang tid ting kan ta. Jeg tenker ikke på ventelistene på sykehusene, ventetiden på legetime eller køer på apoteket.

Jeg tenker på tiden det tar fra et nytt tiltak er på idestadiet, til det faktisk hjelper en pasient, en bruker, et virkelig menneske. Byråkratiserer vi oss selv til døde?

Innenfor mitt eget fagfelt har vi mange eksempler på en sendrektighet som kan minne om bevisst uthaling.

Trege eksempler

I juni 2006 ble vi hasteinnkalt til Helsedirektoratet for å finne raske, gode løsninger som kunne sørge for at det ble laget nasjonale takster for apotekenes LAR-arbeid. I vår, ti år senere bestilte Stortinget en slik løsning fra helseministeren. Men fortsatt skal det utredes.

I 2009 hadde vi pandemien, og da ble det faktisk hastebehandlet en forskrift som tillot apotekfarmasøytene å rekvirere influensamedisin. Alle var i evalueringene i etterkant enige om at ordningen hadde fungert utmerket. Nå, syv år senere, har Stortinget bedt helseministere utrede det som kalles farmasøytutlevering, en slags rekvirering «light». Nå har Høie bedt Legemiddelverket utrede, og de utreder, så får vi se.

E-resept, som absolutt har blitt en fin-fin digital vei, tok det 10-12 år å få på plass. Her var nok viljen god, men evnen fattigere. Og fortsatt venter vi på en del sykehus.

Fra de første helseforetaksfinansierte legemidlene (H-resept-legemidler) så dagens lys vil det ha gått 7-8 år innen vi har en heldigital løsning for oppgjør mellom apotek og helseforetak. Fortsatt er det mye manuelt arbeid for apotekene, som faktisk forskutterer helseforetakenes utgifter.

I 2007 gjennomførte vi i apotekbransjen et prosjekt som utredet nye helsetjenester i apotek. Astma- og kols-veiledning, det vi i dag kaller Inhalasjonsveiledning, var et av de mest opplagte tiltakene man da så at apotekene kunne tilby pasientene. Men slike tiltak forutsetter en eller annen form for regulering, og det krever finansiering. Og i 2016 fikk vi altså både et oppdrag og finansiering fra helseministeren.

Minst åtte år

Noen av disse tiltakene gagner publikum direkte. Noen bidrar til et mer effektivt samfunn. Felles er altså at det tar minst 7-8 år fra unnfangelse til fødsel, som jo er lang tid selv for en elefant. Jeg gjetter på at du som leser dette lett kan komme på andre eksempel der gjennomføringstiden overstiger åtte år.

Vi liker å tro at vi har rasjonelle og effektive institusjoner som er til for innbyggerne i dette landet. Og i hovedsak er det vel også tilfellet. Men hvorfor må ting ta så inni granskauen lang tid?

Vi som opererer innenfor privat virksomhet med offentlig finansiering, opplever innimellom at våre motiver blir trukket i tvil. Representerer vi kapitalen eller samfunnet? I flere av eksemplene ovenfor er tvilen snudd den andre veien. Representerer helseforvaltningen i større grad «systemet» enn de representerer innbyggerne? Er det en bevisst sendrektighet for å hegne om «systemets» egeninteresser? Er byråkrati også trenering satt i system?

Produktivitetskommisjonen peker bl.a. på at «internasjonale studier av offentlige virksomheter viser betydelig potensial for bedre ressursbruk».

Kanskje noe av dette potensialet kan tas ut i raskere og mer ressurseffektive beslutnings- og gjennomføringsprosesser? Det vil være til det beste både for innbyggerne og for oss som skal sørge for gode, private tjenester til den samme befolkningen.

Trenger staten et eget «pakkeforløp» for beslutningsprosesser og for å ta vare på innovative ideer?

For egen del vil jeg fortsette å ta tak i sendrektighet og trenering i det systemet jeg selv representerer. Men jeg vil også fortsette å sende konkrete forbedringsforslag inn i forvaltningens irrganger, i håp om at det kommer konkrete handlinger ut i den andre enden. Tålmodighet er nok en dyd, men litt utålmodighet er heller ikke å forakte.