Tobakksdebatt 1988, 2004 og 2012

Norge er blant de land som gjennom mange år har ført en sammenhengende tobakkspolitikk. Vi fikk Statens tobakkskaderåd i 1971, reklameforbud i 1973, røykeloven i 1988, en tredjedel av bordene på restauranter skulle være røykefrie fra 1993, 18 års aldersgrense for kjøp av tobakk fra 1995, offentlig utredning om tobakksindustriens erstatningsansvar i 2000, røykfrie serveringssteder fra 2004 og nasjonale strategier for tobakksforebyggende arbeid og for KOLS i 2006.
Politisk mot
Før i tida var det røyking på busser, og trikker, i TV-debatter og på møter. Ingen ønsker seg tilbake til dette. Forandringen har vært mulig fordi politikere har våget å utfordre det umiddelbart populære. Særlige gjennombrudd forbindes med Tove Strand (Ap) for røykeloven i 1988 og Dagfinn Høybråten (KrF) for røykfrie serveringssteder i 2004. Andre land er nå mer pågående i arbeidet mot tobakkskader  enn Norge. For eksempel har New Yorks konservative borgermester innført røykeforbud utendørs. Spania innførte tidligere i år en ny og streng tobakkslovgivning hvor det ikke er lov å røyke på offentlige plasser, ved barnehager og utenfor sykehus. Også i Spanske fengselsceller er det innført røykeforbud.
I Norge er 19 prosent av befolkningen dagligrøykere. Dersom av-og-til røykere tas med er tallet 29 prosent. Tilsvarende tall i delstaten California bare 12 prosent. Tobakkspolitikk med restriksjoner, avgifter og kampanjer for røykeslutt blir ikke politiske ”glad-saker”. Men det er mulig å kommunisere at når tobakksbruken går ned så blir tobakksbrukeren friskere, sprekere, får flere gode leveår og får mer igjen for innbetalte pensjonspenger. Undersøkelser viser at røykere særlig aksepterer reguleringer som vil beskytte barn og unge.
Nasjonal strategi
I 1989 kom handlingsplan for et røykefritt Norge i år 2000. Den planen ”sprakk”. Samtidig har vi i Norge klart det vanskeligste: å snu trenden. Jobben nå er å forsterke en nedadgående røyketrend. Derfor viktig at vi nå får en ny strategi for arbeidet mot tobakkskader. Her bør vi ha særlige tiltak for barn som utsettes for passiv røyking, ungdom som røyker og gravide som røyker. Da må vi ta og tåle debattene. Akkurat som i 1998 og 2004.