To ører og en munn

Stadig oftere hører jeg frustrerte kollegaer. Mange er helt i begynnelsen av legekarrieren, men ser allerede etter veier for å «slippe ut av systemet». De opplever høyt arbeidspress, og liten grad av innflytelse og kontroll. Ikke akkurat en drømmemiks.

Dagens Medisin samler i dag helsepolitikere, leger, og helseledere til debatt om sykehuslegers arbeidssituasjon. På oppdrag fra Legeforeningen har Rambøl utarbeidet en rapport om nettopp dette. OUS har laget sin egen undersøkelse, på samme tema.

Tallene publiseres etter dette skrives. Men man trenger ikke være rakettforsker for å gjette hvilke stikkord som vil prege debatten. Høyt arbeidspress. Lav grad av autonomi. Liten mulighet til å utøve innflytelse på egen arbeidshverdag. Kort sagt: følelsen av ikke å bli sett og hørt.

Over lang tid har vi sett at legenes oppgaver og roller utfordres og endres i takt med nye behov i samfunnet.

Spoler vi tiden tilbake 50 år så var hver og én lege i større grad i «førersetet», både medisinsk og administrativt. I takt med at medisinsk viten og beste praksis har etablert seg har graden av skjønn blitt mindre for hver lege. Er diagnosen satt, så finnes det oftere og oftere en algoritme som skal følges, og avvik fra denne bør begrunnes godt. Administrativt har litt av det samme skjedd. I takt med (nødvendig) profesjonalisering og byråkratisering av helsevesenet har den administrative «frihetsgraden» minket for hver lege. Kanskje har det gått for langt.

Jeg tror nemlig vi støter på ulike fasetter av samme problem, enten vi kaller det «tillitskrise», «fastlegekrise», «sykehuskonflikt» eller noe annet som fanger overskriftene. Dette handler om høyt motiverte, faglig sterke personer som over tid har følt seg mer og mer henvist til passasjersetet, eller kanskje tilmed baksetet.

Sir Richard Branson sier “If you take care of your employees, they will take care of your customers”. Det kan vi lære av. Setter vi alle kluter til for å sette helsepersonell i førersetet igjen, så kan vi kanskje snu utviklingen, og det vil komme pasientene til gode i siste ende.

I Hjemmelegene er vi prisgitt at legene våre trives. Hvis ikke finner de seg andre ting å gjøre. Vi spør legene så ofte vi kan, om hva som funker, ikke funker, om hvordan arbeidsdagen er, og hva de ønsker seg. Vi spør på samling. På mail. På survey. Eller bare uformelt, over en kopp kaffe.

Apropos kaffe. På siste legesamlingen for en uke siden delte vi ut en kaffekopp, som gir fritt påfyll av kaffe på utvalgte bensinstasjoner. Det var bare en artig liten sak vi gjorde, men som en av legene bemerket: «Jeg skulle likt å sykehuset mitt, eller Spekter for den saks skyld, dele ut en sånn kaffekopp til sine ansatte».

Min morfar sa ofte: «Vet du hvorfor vi har to ører og en munn? Det er fordi vi skal lytte dobbelt så mye som vi prater».

I ettermiddag «prater» sykehuslegene gjennom de to nevnte rapportene. Vi andre bør være våre to ører bevisst.