Stryk til kunnskapsministeren for svar om logopeder

En grunnleggende lærdom fra skolen er å lese oppgaveteksten nøye før man svarer. Det har ikke kunnskapsminister Tonje Brenna gjort før hun svarte stortingsrepresentant Abid Raja på et skriftlig logopedspørsmål i Stortinget. Saken blir ikke bedre av at Brenna har svart på vegne av også helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol og forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe.

På spørsmål om hvordan regjeringen skal sikre at kommunene ivaretar sitt ansvar for kvalifiserte logopediske tjenester, når flere og flere kommuner legger ned sitt tilbud, svarer kunnskapsministeren med hvilket ansvar kommunene og utdanningsinstitusjonene har. Hva regjeringen skal gjøre for å sikre at kommunene ivaretar sitt ansvar for kvalifiserte logopediske tjenester, svarer statsråden ikke på i det hele tatt.

Dagens situasjon på logopediområdet er alvorlig, og blir stadig mer bekymringsfull. I dag er dette dagens regjerings ansvar, men ingen tidligere regjeringer eller partier i Stortinget får bestått i faget logopediutdanning og -dekning. Utdanningen er ikke tilstrekkelig og dekningen er ikke god nok. Og innsatsen for å bedre disse står til stryk.

Situasjonen, kort fortalt, er at Afasiforbundet i Norge i årevis har avdekket manglende logopeddekning. I 2019 svarte nesten 63 prosent av kommunene at de manglet logoped. Årsrapporten fra Norsk hjerneslagregister for 2021 viser at bare sju prosent av slagrammede, som er en av mange grupper med behov for logopedhjelp, har fått tilbud om det tre måneder etter slaget, tross at rundt 25 prosent av de med slag får afasi. Det er usikkerhet knyttet til logopediutdanningen, og i Tromsø har den stått en periode på vent før den etter massivt press fra flere aktører – ansatte, Norsk Logopedlag og oss brukerorganisasjoner - skal gjenopptas neste høst. I årets budsjettbehandling har det vært forslag om å legge ned logopedtilbud i flere kommuner. Resultatet av denne desember-massakren vet vi før jul eller på nyåret.

Det mest konkrete i kunnskapsministerens svar med dette som bakteppe, er at «også utdanningsinstitusjonene må gjøre tøffe prioriteringer i møte med strammere budsjetter, men jeg har stor tiltro til at utdanningsinstitusjonene er sitt samfunnsansvar bevisst».

Ikke bare har regjeringer og stortingspartier år etter år unnlatt å ta tak i utfordringene, men når de har gjort noe, har de gjort det verre. De har, inkludert Rajas parti Venstre, for eksempel stemt mot å gjøre logopeder til en skal-tjeneste i kommunene (unntaket er Sosialistisk Venstreparti, som fremmet forslaget og fikk støtte av Miljøpartiet De Grønne), slik flere av partiene mener har vært viktig for å få på plass andre tjenester.

Oppskriften på å styrke logopeddekningen er ikke én ingrediens, men flere: Det må utdannes flere logopeder enn de knappe hundre som nå utdannes årlig, og da må utdanningen styrkes, ikke svekkes. Da må også utdanningsinstitusjonene gis mulighet til dette. Kommunene må få samme plikt til å tilby logopeder som for eksempel ergoterapeuter, fysioterapeuter og psykologer. Og man må vurdere en autorisasjonsordning for logopeder, som politikerne tidligere har avvist, for å nevne noe. Kunnskapsministeren, som ellers – med rette - oppfattes som ett av regjeringens sterkeste «skolelys», er ikke i nærheten av denne oppskriften.

Min oppfordring til Brenna, sammen med Kjerkol og Borten Moe, er å lese oppgaveteksten en gang til, og at både regjering og stortingspartier tar opp igjen faget logopediutdanning og -dekning.