Store løsninger for de store sykdommene?

Hvordan er det å være pasient i verdens beste helsevesen? spør vi i vår nye podcast. Kronisk sykdom koster samfunnet flere hundre milliarder kroner hvert år og mer enn 360.000 nordmenn går på uførhetstrygd. Stoffskifteforbundet mener derfor det er på høy tid at politikere og helsevesen gjør alvor av å prioritere de store, kroniske sykdommene. 

I første episode av «Fremtidens pasient - En kronisk podcast» møter vi Tonje Helen Hatmyr som mistet deler av ungdomstiden og 20-årene i stoffskiftesykdom, og som har kjempet seg tilbake til en hverdag med familie og full jobb. På spørsmål om hva som er grunnen til at hun i dag er tilbake, legger hun blant annet vekt på egeninnsats, en støttende samboer og en dyktig fastlege. Hatmyr kunne ha blitt en del av statistikken. 

For helsevesenet skal hjelpe alle pasienter. Kronisk sykdom har dramatiske konsekvenser for enkeltpersoner, familier, arbeidsplassen og storsamfunnet. Den psykiske belastningen kan være svært alvorlig understreker psykologiprofessor Silje Endresen Reme i podcasten.

Nå er ikke denne debatten ny, men det er også mye av problemet. Fastlegekrisen er dessverre et godt bilde på hvor ille det er, og det kan ikke fortsette. Stoffskifteforbundet vil derfor under Arendalsuka ta debatten om hvilke ambisjoner politikere og Norsk forening for allmennmedisin har for de store kroniske tilstandene sett i lys av den alvorlige fastlegekrisen.

Fra fastlegekrise til pasientkrise

Norge topper rangeringen over verdens beste helsevesen blant de 11 rikeste landene i verden, ifølge den amerikanske stiftelsen The Commonwealth Fund, men verdens beste helsevesen for hvem? Kronisk sykdom er gjerne noe man lever med, og ikke dør av, men det kan ikke være en hvilepute for manglende politisk vilje til å legge til rette for et helsevesen som gir rett behandling og medisin til rett tid. 

Uførhetsgraden i Norge er på 10,6 prosent, eller 364.000 (214.000 kvinner, 150.000 menn) i alderen 18-67 år, og nær 64 prosent av de uføretrygdede hadde, ifølge NAVs statistikk per 2016, enten en psykisk lidelse (36,2 prosent) eller en muskel- og skjelettlidelse (27,3 prosent). Vi har grunn til å tro at det også er mørketall. Det er snakk om rundt 200.000 nordmenn. Og ifølge analyseselskapet Menon Economics koster kronisk sykdom samfunnet flere hundre milliarder kroner hvert år i form av blant annet direkte helseutgifter og produksjonstap ved å stå utenfor arbeidslivet.  

Dette er enorme tall. De fleste med en kronisk sykdom går hovedsakelig til fastlegen, og er avhengig av en langvarig og god relasjon til fastlegen for en god helse. Mens fastlegekrisen eskalerer, går kun fem prosent av forskningsmidlene til primærhelsetjenesten. I podcasten konstaterer leder i Norsk forening for allmennmedisin, Marte Kvittum Tangen at det ikke bare er en fastlegekrise, men at vi som en direkte konsekvens av den står i en pasientkrise.

Styrke kunnskap og forskning

Mens debatten hittil ikke har kommet frem til de store løsningene, kan vi vise til Senter for kvalitet i legetjenester (SKIL), som er kurs innen allmennmedisin som har til hensikt å heve legenes faglige kompetanse. SKIL ble etablert i 2014 av Legeforeningen. I 2022 innledet Stoffskifteforbundet et samarbeid med SKIL for å utvikle en kvalitetspakke for behandling av stoffskiftesykdom i legekontorene.

For det er et skrikende behov for mer kunnskap og forståelse for stoffskiftesykdom og flere andre kroniske sykdommer, og det er disse pasientgruppene som er blant de hardest rammede av fastlegekrisen, og da mener vi at politiske tiltak som kan utvikle en bærekraftig fastlegeordning er en god start. 

Fastlegekrisen er etter vår oppfatning en todelt problemstilling. Arbeidsvilkårene for fastlegene må betydelig styrkes slik at det er attraktivt og engasjerende å være fastlege, og det innebærer blant annet at fastlegen har tid til alle pasienter, uavhengig av kjønn, og en styrket behandling hos fastlegen som innebærer tilstrekkelig med oppfølging og behandling av den enkelte pasient. Parallelt mener vi at kunnskapsnivået om sykdommer som i all hovedsak behandles i primærhelsetjenesten må heves gjennom øremerkede midler til forskning. 

Dette er mulig å realisere. Det er den politiske viljen til å finne løsninger som hjelper mennesker som kan få livet sitt tilbake det står på.