Veronika Barrabés blogg
Slik kan nye prioriteringer gi mer helse for pengene
Denne artikkelen er mer enn to år gammel.
Veronika Barrabès er daglig leder i Novartis Norge, og styreleder i bransjeforeningen for legemiddelselskaper i Norge, Legemiddelindustrien (LMI). Barrabès har jobbet i Novartis siden 2006, som daglig leder siden 2013, og har erfaring fra flere terapiområder. Hun sitter også i styret til NHO og NHO Geneo og er med i HelseOmsorg21-rådet.
Regjeringen har varslet en ny prioriteringsmelding for legemidler. Målet med den bør være å tilrettelegge for å få mest mulig helse for felleskapets penger.
Debattene rundt Regjeringens ambisjoner for den nye prioriteringsmeldingen har så vidt startet, men allerede har både helseministeren, pasientorganisasjoner og økonomer uttalt seg.
Utdaterte kriterier
Medisinsk utvikling skjer i stor fart og nye behandlinger som blant annet celle- gen- eller vevsterapier stiller nye krav til måten man vurderer helsegevinster, kostnadseffektivitet og betalingsformer.
De siste årene har det vært økende antall saker i media, der pasienter må opprette spleis, eller gå til private tilbydere og av egen lomme kjøpe medisinen de desperat trenger for å overleve.
Felles for sakene, er at myndighetene ofte begrunner avslaget for innføring med «grunnlag i de prioriteringskriteriene som Stortinget har sluttet seg til,» eller lignende formulering. Samtidig ser vi at antall legemidler solgt på det private markedet øker.
Det kan virke som den forrige prioriteringsmeldingen, fra 2016, er allerede utdatert. Vi ser fremveksten av et økende privat marked, enten gjennom forsikringsordninger i det private næringsliv, eller fordi kjøpekraften blir sterke. Det bidrar til større sosial ulikhet og utfordrer de eksisterende prioriteringskriteriene. Det som blir viktig er innretningen av den nye meldingen for å hensynta den medisinske utviklingen.
For den kommer ikke til å bremse. Bør vi utvikle prioriteringskriteriene, slik at de blir med i tråd med den medisinske utviklingen? Eller, sagt på en annen måte, setter dagens prioriteringskriterier en brems på innføring av nye legemidler? Alternativet er et enda mer todelt helsevesen og at Norge får mindre tilbake for investeringene i helsesektoren.
Muligheten til å delta i eget liv
Innenfor helse, blir ikke perspektiver som produksjonsvirkninger — altså pasienters evne til å jobbe, gå på skole, ta utdannelse eller i motsatt tilfelle, gå på uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger—medregnet når staten vurderer hva de skal betale for. Det er en av føringene prioriteringsmeldingen legger til grunn.
Helseministeren har tidligere nevnt at hvis man skal vurdere den samfunnsøkonomiske gevinsten legemidler gir, så vil det ramme de som ikke kan jobbe. Det er ikke en fremstilling av hele bildet. Faktisk, så kan det innebære at flere, også eldre og uføre, får tilgang til nye behandlinger.
Fire helseøkonomer skrev nylig i Dagens Medisin et tenkt eksempel: det er en pasientgruppe på 1000 mennesker som kan få en ny medisin, som per i dag ikke blir vurdert som kostnadseffektiv. Hvis 300 av dem får økt arbeidsevne av å ta denne medisinen, og den faktoren blir medregnet, vil det bety at kostnadseffektiviteten øker, og at den da kan komme innenfor grensen som staten er villig til å betale for nye behandlinger. Da vil også 700 mennesker, som i utgangspunktet ikke opplevde økt arbeidsevne, også få tilgang til behandlingen. De vil også potensielt kunne delta mer aktivt i sitt eget liv, trenge færre legebesøk, mindre behov for bistand fra kommunetjenestene og pårørende.
Gevinstene bør hensyntas
Det kan virke som at helseministeren har konkludert med at produksjonseffekter, eller nåværende og fremtidig arbeidsevne, ikke skal hensyntas i den nye prioriteringsmeldingen. Det vil være uheldig for pasienter og for samfunnsregnskapet.
Det finnes — og kommer — behandlinger som kan kurere noen av de mest alvorlige sykdommene. Samtidig er en av Norges største utfordringer de neste tiårene at en økende andel av befolkningen ikke arbeider. Perspektivmeldingen viser at vi blir færre yrkesaktive per pensjonist, og at i 2060 vil hele 12 prosent av befolkningen være over 80 år. Økningen i andelen eldre og et endret sykdomsbilde vil utfordre helsevesenet vårt. Det fører til økte utgifter og lavere inntekter.
Hvis det fines legemidler som kan bidra til å snu dette regnestykket, få syke folk tilbake i jobb og bidra med verdiskaping, skatteinntekter og samtidig redusere presset på helsevesenet og de kommunale tjenestene, så burde det hensyntas.
Da vil også AS Norge få bedre utbytte av investeringene som gjøres i helsesektoren.
Et større bilde
Når det diskuteres utgifter i helsetjenesten, benyttes ofte metaforen om at hele helsebudsjettet er en kake og at hvis noen skal få et større stykke, så må andre få mindre.
Hvis man utvider denne metaforen, så kan vi også si at hele statsbudsjettet er én kake. Til syvende og sist er alle offentlige utgifter en kostnad for fellesskapet, på samme måte som at alle tjente — eller sparte penger — også tilfaller staten.
Det er positivt at Regjeringen gjennom Hurdalsplattformen har forankret at de ønsker en ny prioriteringsmelding. Vi håper at prosessen kan bidra til å belyse viktigheten av en helhetlig tilnærming til prioriteringer i helsetjenesten til det beste for hele Norge.