Så normalt som mulig

Jeg snakker ofte om riktig legemiddelbruk. Så ofte jeg kan. Fordi det er kjernen i det vi skal drive med i apotekene. Vi skal hjelpe kundene til å bruke legemidlene riktig, slik legen har forskrevet. Uten bruk – ingen virkning. Så banalt, og likevel så viktig.

Riktig legemiddelbruk er en viktig komponent i legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Mange i denne pasientgruppen har større utfordringer med å få til dette riktig enn de fleste andre pasienter. Struktur og faste rutiner er ikke det første vi tenker på når noen sier eks-rusmisbruker. Kanskje snarere tvert imot. Mangel på struktur og en større eller mindre del kaos. Fristelsen til å droppe neste dose kan være stor, av flere grunner. Alternativet kan være snublende nær, som for Tommy, som vi traff på et Boots apotek forrige uke. Han røyk ut av LAR etter 12 år med rimelig skikk på livet. Apoteket skjønt fort at ikke alt var som det skulle. Nå er han heldigvis på rett vei igjen.

Fristelsen til å tjene noen ekstra kroner på videresalg av medisinen din er noe de fleste av oss lett motstår. For mange LAR-pasienter er det annerledes. Gateverdien er høy, og de kjenner «kundene» bedre enn noen.

Disse forholdene og fristelsene innebærer at riktig legemiddelbruk for en LAR-pasient kan være vesentlig mer krevende enn for de fleste andre. Derfor er opplegget rundt pasientene betydelig mer detaljstyrt og kontrollerende enn for andre legemiddelbrukere. Det trengs tett oppfølging fra helsetjenesten for å lykkes som eks-misbruker. I tillegg kreves det et opplegg for rehabiliteringen. Den delen er et kapittel for seg, som andre får skrive om.

En del av opplegget rundt LAR-pasienten finnes i apotekene. Fordi riktig legemiddelbruk er essensielt. Pasienten må ha en rutine for å hente medisinen. Han må ha en rutine for å ta den. I en del tilfeller må det være et opplegg for å sikre at medisinen ikke skifter eier. Og noen må fange opp om hele opplegget skjærer seg. Om det går til hælvete, for å sitere Beranek.

Utfordringen er at vi snakker om mennesker der det kan skli ut, men som trenger å oppleve at de kan være en del av og fungere normalt i samfunnet.

Apoteket er en del av denne normaliteten. Det er normalt å hente medisinene sine på apotek. Slik bør det også være for LAR-pasienter, som hovedregel. Og slik er det, for dem som fungerer godt, eller i det minste brukbart. Heldigvis.

For å sikre at denne pasientgruppen bruker legemidlene riktig, er det laget egne systemer i apotekene. Altså ikke helt normalt, men så normalt som mulig. Noen får hente dosene for en ukes forbruk, mens andre må innom apoteket daglig. Uten daglig oppmøte er faren stor for at medisineringen sklir ut, at doser uteblir, eller blir solgt til andre. Apotekene skal altså sikre riktig bruk både for pasienten for samfunnet. I disse dager formaliserer vi etter mange års diskusjoner apotektjenestene for denne pasientgruppen, med takster, betalingssystemer og tjenestebeskrivelser. Det er på høy tid at også LAR-pasientene får et standardisert tilbud i apotekene - så normalt som mulig.