Ost er ost og sykepleier er sykepleier?

Husker du reklamen for Jarlsberg? «Mann er mann», «hund er hund» og «ost er ost»? Det kan virke som helsemyndighetenes manglende oversikt over hvor mange og hvilke spesialsykepleiere Norge har, kan komme fra en tro på at «sykepleier er sykepleier», uansett spesialisering.

Vi vet at det ikke er slik. Når du føder, kan du ikke møte en intensivsykepleier i stedet for en jordmor. Du skal ikke få diagnosen kreft, og møte helsesykepleieren i stedet for en kreftsykepleier. Det ville vært meningsløst å møte operasjonssykepleieren når det du trenger hjelp med, er å håndtere livet ditt med en ruslidelse. Spesialistene i sykepleie er avgjørende viktige for pasientene når spesialsykepleierkompetansen blir brukt på riktig sted. En sykepleier er ikke en sykepleier.

I dag er det ingen som vet hvor mange spesialsykepleiere vi har, hvilken kompetanse de har og hvor de befinner seg. Manglende oversikt gjør det utrolig vanskelig å sikre beredskap ved kriser. Manglende oversikt gjør det vanskelig å sikre pasientene riktig kompetanse ut fra behov. Manglende oversikt gjør det umulig for norske myndigheter å planlegge for hvor mange og hvilke spesialsykepleiere vi skal utdanne for befolkningens behov fremover.

Regjeringen må sikre en nasjonal oversikt over spesialsykepleiere med autorisasjon. Løsningen er enkel, og har vært foreslått fra oss i flere år; Sykepleiernes spesialistgodkjenning bør være knyttet til helsepersonellnummeret.

Planlegging og logistikk behøver ikke å være så komplisert. Selv barn kan lære det. I serien «Team Ingebrigtsen» kan vi se far, trener og logistiker Gjert Ingebrigtsen lære sin fire år gamle sønn de logistiske hovedprinsipper. «Hold et stabilt nivå, ikke la det komme ned på null. Det er et bra prinsipp innenfor logistikken at når jeg kommer ned på et vist nivå så fyller du på nytt, sant? Jeg som kunde skal slippe å slite med at det ikke er noe der», instruerte Gjert. Fireåringen tok raskt poenget, fulgte nøye med og fylte på med mer potetgull når det begynte å minke.

For å vurdere behovet for spesialsykepleiere er det nødvendig å vite noe om hvor mange vi allerede har. Per i dag er det ingen som vet det. Spesialsykepleiere er nemlig kun registrert som «sykepleiere» i helsepersonellregisteret (HPR). Det ble problematisk under pandemien, siden det var vanskelig å finne ut hvor mange intensivsykepleiere som finnes og hvor de befinner seg når det ikke er registrert noe sted.

«Fyll på når det minker» rådet Gjert Ingebrigtsen. Fireåringen klarte det godt – han hadde oversikt over både mengde og sort potetgull. Det er utfordrende å planlegge for hvor mange spesialsykepleiere det må fylles på med når vi ikke vet hvor mange vi har. Det er ikke mulig å planlegge godt når grunnlaget for beslutninger ikke er fakta, men gjetninger og «tenk på et tall».

Riksrevisjon ga i 2019 regjeringen kritikk for manglende oversikt. Korona-kommisjonens andre rapport fulgte opp med å anbefale at helsemyndighetene oppretter et register over intensivsykepleiere. Et register er nødvendig for å kunne oppskalere intensivkapasiteten i forbindelse med en krise. Norge trenger et slikt register for flere typer spesialsykepleiere. Det vil være viktig i krise- og katastrofemedisinsk beredskap, til bruk i framskrivninger av rekrutterings- og utdanningsbehov, og til kompetansestyring gjennom aktivitetskrav og kandidatmåltall til universitet og høyskoler.

Landet over er anestesi- og operasjonssykepleiermangel flaskehalsen for å kunne øke operasjonskapasiteten. Mangel på anestesisykepleiere eller operasjonssykepleiere fører til at det hver dag må strykes pasienter fra planlagt operasjonsprogram, landet over. Vi vet fra egne undersøkelser at dette er sykepleiergrupper med høy gjennomsnittsalder. Det er nødvendig å planlegge for å erstatte kompetansen til erfarne spesialister, som ofte har 20-30 års erfaring. Dette er kompetanse som ikke kan erstattes hode mot hode, det vil ta tid å få nyutdannede opp til tilsvarende funksjonsnivå.

Helsesykepleiere er spesialister med bred kunnskap om folkehelse og forebygging. De har særlig kompetanse om barn og unge, og er viktige for barn og unges psykiske og somatiske helse under hele oppveksten. Helsesykepleiere jobber som regel alene på en svært selvstendig måte. For mange unge er helsesykepleier den man oppsøker for å få kunnskap og veiledning om seksuell helse, og derfor har helsesykepleier har fått forskrivningsrett på prevensjon. I en så autonom rolle vil en spesialistgodkjenning være en stor fordel, fordi det vil definere hvilke faglige krav til formell og reell kompetanse en helsesykepleier skal ha.   

Hvorfor har vi ikke allerede en ordning med spesialistgodkjenning for sykepleiere? Norsk Sykepleierforbund har foreslått dette i årevis, men møtt motstand. Enkelte vil mene at spesialistgodkjenning ikke har noe for seg, at det bare er en måte å «flotte seg» på, og bli mer lik legespesialistene. Ja visst hadde det vært flott å få en spesialistgodkjenning – et kvalitetsstempel fra myndighetene som bevis på din kompetanse. Økt yrkesstolthet vil imidlertid bare være en sekundær gevinst. Først og fremst vil dette være et helsepolitisk styringsverktøy for å løse reelle utfordringer. Spesialistgodkjenning vil gi myndighetene mulighet til å sette faglige premisser for utdanningene og innfri krav til pasientsikkerhet gjennom å kvalitetssikre yrkesutøvelsen.

Det hevdes at dette vil være en ordning som er vanskelig og dyr å administrere. Hvis spesialistgodkjenning bygger på gjennomført mastergradsutdanning etter nasjonale retningslinjer, tilsvarende system som autorisasjon av sykepleiere, vil ikke ordningen i seg selv bli kostnadskrevende. Det må selvsagt lages overgangsordninger for spesialsykepleiere med eldre utdannelser, slik det er gjort i dagen spesialistgodkjenning for klinisk allmennsykepleie. Da grunnutdanningen i sykepleie ble en bachelorutdanning i 2003, ble dette gjort med en lovbestemmelse. Dette har ikke skapt problemer.

Vi er glade for at Helsedirektoratet har fått i oppdrag fra helse- og omsorgsdepartementet (HOD) å utrede ulike modeller som kan føre til spesialistgodkjenning av anestesi-, barn-, intensiv-, operasjon-, kreft og helsesykepleiere, jordmødre og sykepleiere i psykisk helse-, rus og avhengighetsarbeid.

Vi ser fram til resultatet av dette arbeidet, og har en klar forventning om at det bringer oss nærmere en løsning som vil gi samfunnet og tjenestene større forutsigbarhet og trygghet for at en spesialsykepleier innehar de kunnskaper og ferdigheter som myndighetene mener er nødvendig, samt gi oversikt. Slik kan både landets helseberedskap og framtidig utdanningsbehov planlegges.