Norsk hjerneslagbehandling er god, men ikke god nok

Norsk Hjerneslagregister har offentliggjort sin årsrapport for 2015, som viser at hjerneslagbehandlingen her i landet er god og blir stadig bedre. Det er en viktig og gledelig melding. Det betyr likevel ikke at det ikke er utfordringer, spesielt innen rehabilitering og oppfølging, noe samme rapport også viser. Det er utfordringene som krever vår oppmerksomhet.

En utfordring er at 41,2 prosent ikke er like fornøyd med tilværelsen tre måneder etter hjerneslaget som før slaget. Etter like lang tid er yrkesdeltakelsen halvert. 10,9 prosent får ikke dekket hjelpebehovet tre måneder etter hjerneslaget. 18 prosent har ikke fått så mye trening de ønsker. Det er selvsagt mulig å nyansere hva som er årsaker til og konsekvenser av dette, men sammen med andre fakta slik som for eksempel mangel på logopedtilbud, forskjeller i bruk av individuell plan og etterlyst informasjon, så dokumenterer og bekrefter det at det er mange mennesker som sliter etter at de kommer ut av sykehuset. Det er et forbedringspotensial i rehabilitering og oppfølging.

Det er selvsagt ingen som ønsker at de slagrammede, eller deres pårørende, skal ha en vanskelig situasjon. Helse- og omsorgsminister Bent Høie og andre lendende helsepolitikere har vist engasjement for slagrammede, helsepersonell landet over gjør en stor innsats hver dag, og vi som brukerorganisasjon, våre tillitsvalgte og aktive medlemmer gjør det vi kan.

Den største innsatsen er det likevel de slagrammede og pårørende som gjør. Det er derfor vi må ta alle funnene til Norsk Hjerneslagregister – ikke bare de gode resultatene, som er viktige nok – på alvor. Samfunnet må hjelpe de som rammes tilbake til en ny hverdag.

Noe av det som må gjøres, er å se på oppfølgingen av de slagrammede. Oppfølging etter tre måneder er en forutsetning for å vurdere hvordan det går med pasientene. Andel pasienter som er fulgt opp ved tre måneder er på landsbasis 79 prosent. Det beskrives som høy måloppnåelse, ifølge Norsk Hjerneslagregister. Utfordringen er imidlertid at vi vet lite om innholdet i denne oppfølgingen bortsett fra at skjemaet er utfylt. Vi i LHL Hjerneslag mener derfor at betydningen og innholdet i kontakten må tydeliggjøres og styrkes.

Etter et hjerneslag reiser 44 prosent hjem til egen bolig med eller uten hjelp, som er langt lavere enn i Sverige. 75 prosent av svenskene utskrives til hjemmet. Ulik organisering på ulike steder i landet og særlig i kommunene kan være en årsak til at andelen av de som reiser hjem til egen bolig er lav. Trolig kan tilbud om hjemmerehabilitering styrkes også i Norge gjennom et mer utstrakt samarbeid mellom sykehusene og kommunene.

Helsevesenet må forberede slagrammede og pårørende på hva som kan møte de etter akuttfasen på en langt bedre måte enn i dag. Ansvaret starter på slagenheten på sykehuset. Det må være tema på etterkontrollen. Fastlegene har et stort ansvar, og temaet må finnes på en sjekkliste for alle slagrammede som oppsøker legen sin. Svikter fastlegen, rakner øvrig oppfølging. Informasjonen om for eksempel fatigue må bli bedre, slik at flere forstår, aksepterer og respekterer at andre mennesker faktisk har lidelser som ikke er synlige. Og i arbeidslivet må arbeidsgiver legge til rette jobben for den det gjelder i tråd med den nye situasjonen, og kollegaer må vise forståelse og respekt for at slik er det. Det samme må NAV.

Løsningen på mange av de utfordringene jeg har vært innom her, er dialog og samarbeid som involverer helsemyndigheter, helsepersonell, slagrammede, pårørende og brukerorganisasjoner. Med andre ord et hjerneslagområdets "trepartssamarbeid".