Norges dårligste plan?

Da Riksrevisjonen i 2012 fant ut at ordningen med individuell plan (IP) ikke fungerte slik den var tenkt, svarte Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) som Egon Olsen: Vi har en plan. Nå viser det seg at HODs plan var omtrent like dårlig som Olsen-banden sin.

18. desember kunne NRK Lørdagsrevyen fortelle den rystende historien om paret Morris Owiny (37) og Sofie Karlsen (28) på Sortland i Nordland. Selv om Morris fikk en alvorlig hjerneskade for over ett år siden foreligger det fortsatt ingen IP, selv om en slik plan er lovfestet. Bestemmelsen gir pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester rett til å få utarbeidet IP. Planen er viktig for å sikre et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud, sikre medvirkning og innflytelse, styrke samhandlingen mellom tjenesteyter og pasient og bruker og eventuelt pårørende, og styrke samhandlingen mellom tjenesteyterne på tvers av fag, nivåer og sektorer.

Dessverre er ikke Morris alene. Manglene har vært slik i over ti år. Da Riksrevisjonen i 2012 la fram sin undersøkelse om rehabilitering innen helsetjenesten (Dokument 3:11 (2011–2012)), påpekte den at bare 17 prosent av rehabiliteringspasientene hadde IP. «Over halvparten av pasientene som ikke har individuell plan, er heller ikke blitt tilbudt en slik plan», stod det i revisjonsrapporten.

Da resultatene ble forelagt Helse- og omsorgsdepartementet, var svaret at det ble lagt opp til en rekke aktiviteter for å styrke bruken av IP.

På oppdrag fra Helsedirektoratet har det uavhengige konsulentselskapet KPMG evaluert Opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering 2017-2019, og de påpeker fortsatt store mangler. «De færreste brukere har individuell plan. Og for mange av de som har det, fungerer den dårlig», heter det.

Hvorfor er det slik? Er ikke en slik plan så viktig? I 2012 pekte Riksrevisjonen på at pasientene opplevde at arbeidet med IP hadde gjort dem mer bevisst sine mål og sine behov, hvordan de selv kunne bidra i sin egen rehabiliteringsprosess, og hvilke tiltak som var relevante for dem. Videre viste undersøkelsen at samtlige aktører i helsetjenesten mente at IP var et godt verktøy for å tilpasse og målrette rehabiliteringstjenester til den enkelte. De samme aktørene mente også at IP fremmet samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.

Når det gjelder oppfølging og etterlevelse må IP være Norges dårligste plan. Men i motsetning til i filmkupp som ikke går etter planen, så stilles ingen til ansvar når manglende rehabilitering og oppfølging rammer enkeltmennesker.

Derfor må helsemyndighetene ta grep for at IP kan etterleves, og regjeringen og Stortinget må få på plass en rehabiliteringsreform som løser utfordringene som Morris og andre må leve med. Planen må være at et reddet liv også skal leves!