Nå er det vanlige kvinnfolks tur!

Mor Norges døtre har fått mange rettigheter på plass for på alle måter å ha et så likt grunnlag som menn for å kunne ta sin plass på samfunnets ulike arenaer. Likevel viser tallene at dette fortsatt ikke skjer. Det er flest kvinner som topper sykefraværsstatistikker og som blir uføre. Det er fortsatt kvinner som jobber mest deltid og som på den måten vil bli fremtidens minstepensjonister.

En medvirkende årsak kan være at kvinner gjør mesteparten av det «fjerde skiftet» i hjemmene, det vil si pårørendeomsorgen for, og hjelpen til, familiemedlemmer og andre som trenger bistand og støtte på grunn av ulike utfordringer.

• Det er oftest hun som jobber deltid for å få hverdagene til å gå opp med varig sykt barn og manglende gode tilbud fra kommunen, som familien må søke uendelig mange ganger for å dokumentere.

• Det er hun som blir hjemme ulønnet fordi det ikke finnes lønnede omsorgsdager for en syk person over 18 år. Siden hun tjener minst blir tapet for familien minst. Hennes tap blir stort fordi hun på dette viset blir minstepensjonisten.

• Det er hun som ikke har fleksitid og hjemmekontor fordi hun har en jobb med fast oppmøte tid og sted i en vaktliste og har en leder som ikke vil tilrettelegge for hjemmesituasjonen med varig syk mann. Derfor jobber hun 60 prosent og fyller på med ekstravakter når mulig.

• Det er hun som har minoritetsbakgrunn og som etterhvert forventes å ta seg av de eldre slektningene.

• Det er hun som tar seg av det praktiske og må benytte egenmeldinger når både mor og svigermor får hjelpebehov og må til spesialistkontroller, hente medisiner på apoteket og få på plass hjelp i hjemmet.

• Det er hun som får avslag på søknad om omsorgsstønad etter en åtte måneders søknadsprosess, fordi kommunen ikke anser at tidsbruken hun dokumenterer (som settes til en fjerdedel av hva en helsearbeider beregner for samme oppgave) kvalifiserer til dette.

• Det er hun som til slutt blir langtidssykemeldt og som får egne helseutfordringer av alle årene med kamp mot «systemet». Til slutt ryker jobben.

Denne listen kunne blitt uendelig lang med eksempler. Den viser at vi har en vei å gå når det gjelder rettigheter for å likestille denne omsorgen med omsorgen for små barn for kvinnene. Hvis vi vil at dette skal bli likt fordelt mellom menn og kvinner, da må grepene tas nå!

Kvinnedagen er fortsatt høyst relevant for kvinner i den nye tidsklemma fordi de mangler noen verktøy som aktivt hjelper til å skape like muligheter for menn og kvinner til å ivareta familien når sykdom og alderdom rammer. Fagforeningene ruster seg til vårens lønnsoppgjør og det forventes harde fronter. Det er snakk om frontfag, rett til å stå i heltidsstillinger og en grunnleggende økning av timelønn.

Vi vil anbefale de fagforeningene som virkelig sier de kjemper for kvinners rettigheter i arbeidslivet å bringe et viktig moment til forhandlingsbordet i år!

Særlig bør de som organiserer mange kvinner i lavtlønnsyrker, som arbeider i turnus i helsetjenesten eller andre serviceyrker, løfte frem følgende inn i forhandlingene:

Rett til 10 omsorgsdager i hht til AML §12.10 annet ledd for å kunne yte omsorg for personer over 18 år må bli dekket ved lønn via NAV som for syke barn!

Dette vil være en viktig seier for alle arbeidstagere og for kvinner især! For å kvalitetssikre kan fastlegen dokumentere at arbeidstager er i behov av disse dagene for å yte bistand til syke eller hjelpetrengende familiemedlemmer. Verdien av disse dagene er i realiteten en halv månedslønn, noe som for mange vil være på linje med et kronetillegg på 2-3 prosent på årslønnen. Det vil også gjøre det likt for alle arbeidstagere uansett hvor man er ansatt, enten det er i stat, kommune eller privat næringsliv. Liknende ordning må også på plass for selvstendig næringsdrivende.

Med det vil vi begynne å løfte pårørendeomsorgen og dens ordninger der den hører hjemme – at vår felles Stat tar regningen for dette og ikke den enkelte arbeidstager eller arbeidsgiver! I tillegg stopper vi uthuling av sykelønnsordningen!

Det er Staten som fører en helsepolitikk på at mye av helsehjelpen skal skje i våre hjem. Vi skal bo hjemme lengst mulig, vi skal raskt hjem og vi skal i økende grad behandles og følges opp hjemme. Da må det bli like muligheter for alle til å gjøre dette, som ikke er basert på arbeidsgivers velvilje, om du jobber i stat eller privat eller hvem du er pårørende til. Som foreldre så likebehandles vi med like rettigheter for syke barn. Som pårørende så forskjellsbehandles vi og er avhengige av ulike rammebetingelser. Det kan vi ikke lenger akseptere.

For en regjering som er opptatt av at «alle skal med» og å rydde opp i arbeidslivet og hindre sosial ulikhet, så må dette nå tas tak i. Her har Kjerkol og den nye arbeidsministeren Mjøs en klar utfordring: Kom i gang med arbeidet dere beskriver skal gjøres i Hurdalsplattformen side 70 og sett ned en gruppe som ser på utfordringene vi har: - Forbedre regelverket for pårørendes permisjonsmuligheter i arbeidslivet for å sikre likestilling og muligheten til å kombinere arbeid og omsorg!

Nå kan vi ikke vente lenger! Gratulerer med dagen!