Grete Herlofsons blogg
Må kvinnehelseforskning fortsatt finansieres med dugnad?
Denne artikkelen er mer enn to år gammel.
Likestilling i 2022 handler om kvinnehelse. Vi i Sanitetskvinnene har store forventninger til at det nå endelig kommer en satsing på kvinnehelseforskning. I Hurdalsplattformen lovet regjeringen særlig å øke forskningsinnsatsen på kvinnesykdommer, og den nye utredningen om kvinnehelse skal lanseres 8. mars 2023. Betyr det at kvinners helse endelig kommer høyt på agendaen og blir tatt helt på alvor? Vårt standpunkt er at vi egentlig ikke trenger å vente på utredningen, vi vet allerede nok til å sette i gang en satsning nå. Sanitetskvinnene ønsker friske øremerkede midler til Forskningsrådet, med formål om å opprette et eget forskningsprogram på kvinners helse.
Sanitetskvinnene er en av de største enkeltaktørene på kvinnehelseforskning i Norge. Denne innsatsen har hatt stor betydning for enkeltmennesker og har vært med på å forandre samfunnet. Den har vært nødvendig på grunn av mangler i offisiell politikk. Målet er et samfunn som tar like godt vare på alle, uavhengig av kjønn og økonomi. Det er fortsatt mye vi ikke vet om kvinners helse, og mer forskning vil redde liv og spare samfunnet for milliarder. Nå forventer vi at offentlige myndigheter tar en større del av ansvaret.
For forskning nytter, og gir resultater som kommer pasienter til gode. Vår forskning på kvinnehelse har de siste ti årene gitt bedre behandling, raskere diagnostisering eller bedre livskvalitet for flere pasientgrupper. Det viser en evaluering utført av analysebyrået Damvad. Mange av prosjektene hadde vanskelig fått finansiering uten støtten fra oss.
Damvad-rapporten viser at støtten har fått stor betydning, særlig for å løfte sykdommer som har vært underprioritert og tabubelagt. Den har også hatt ringvirkninger og ført til videre forskning på samme område. Blant doktorgradsstipendiatene som fikk støtte av Sanitetskvinnene, har åtte av ti fortsatt å forske innen samme tema etter doktorgraden, oftest med andre finansieringskilder. Av hovedveilederne sier 95 prosent at støtten har bidratt til å bygge et forskningsmiljø. Av de fullførte forskningsprosjektene har 45 prosent gitt resultater som blir anvendt i klinisk praksis. Forskningsmiljøene har deltatt i mange aktiviteter for å spre kunnskap om sine forskningsresultater. I fire av ti prosjekter har stipendiatene eller hovedveilederne deltatt i eksterne ekspertpanel eller formelle arbeidsgrupper, fire av ti har også vært med på å utvikle eller revidere behandlingsveiledere eller retningslinjer. En av ti har sittet i et offentlig utvalg, for eksempel NOU. Damvad konkluderer med at forskningen har hatt betydelig nytte for samfunnet.
Det er gjort flere viktige framskritt, for eksempel at forskere har utviklet en ny metode for bedre behandling av kvinner med brystkreft. Den gjør at flere kan beholde brystene og få mindre plager i etterkant av behandlingen. Metoden er utviklet av overlege Helle Kristine Skjerven ved Drammen sykehus. Skjervens doktorgradsprosjekt går ut på å teste effekten av å gi cellegift før operasjonen. Svulstene blir i mange tilfeller mindre, slik at det kirurgiske inngrepet blir mindre omfattende. Dette vil innen kort tid føre til en endring i hvilken behandling brystkreftpasienter tilbys.
Et annet viktig framskritt kom etter overlege Nora Johansens forskning på hormonbehandling til kvinner som har fjernet eggstokkene på grunn av kreftfare. Forskningen viste at seneffekter til en viss grad kan forebygges med hormonbehandling, men at bare halvparten av kvinnene fikk dette. Det førte til at retningslinjene ble revidert, slik at rådet om hormonbehandling og hvordan den skal utføres, ble tydeligere. Dette er bare noen eksempler på viktige forbedringer.
I disse dager selges det rundt 130 000 fastelavnsris rundt i det ganske land. En gedigen dugnad der bjørkekvister kuttes og bindes fjær på, og selges av frivillige hender. Vi regner med å selge ris for rundt ti millioner kroner og dette er den viktigste finansieringskilden til vår forskning på kvinnehelse.
Skal denne viktige forskningen fortsette å være avhengig av frivillig innsats i så stor grad som det har vært til nå?